mandag 11. september 2017

Dette leste jeg i august: Booker og norsk bokhøst

I august har hverdagen kommet tilbake, ferien er over og lesingen har, kanskje merkelig nok, tatt seg litt opp. Jeg har gjort et innhugg i Man Booker sin langliste og også i den norske bokhøsten og noe av grunnen til ny motivasjon var nok de to begivenhetene. Disse bøkene har jeg lest i august:

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead
Første dag for Amina av Paul Egil Leer-Salvesen
Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech
Exit West av Mohsin Hamid
You Will Not Have My Hate av Antoine Leiris
Home Fire av Kamila Shamsie
60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

The Underground Railroad
Tre bøker fra Booker-langslisten har det blitt, og det ser så langt ut som det blir med det frem mot annonseringen av kortlisten om et par dager. Jeg må innrømme at jeg slet litt med å komme gjennom alle tre bøkene. Den underjordiske jernbanen likte jeg i grunn godt, og tror jeg skylder litt på manglende fokus fra min side, men også at boken er noe ujevn. Boken handler om slavejenten Cora og har noen grusomme scener i begynnelsen som nesten gjorde at jeg la fra meg boken. Til tross for dette likte jeg begynnelsen av boken aller best. Beskrivelsene av livet på slavefarmen er kanskje spesielt interessant for meg som ikke har lest så mye litteratur om emnet. Deretter følger vi Cora på rømmen gjennom den metaforiske jernbanen, som i boken er en ordentlig jernbane, men egentlig var et nettverk som hjalp slavene til å rømme. Cora oppholder seg i ulike stater gjennom boken, noe jeg så på som en reise gjennom USA og statenes ulikheter, men som jeg har funnet ut i ettertid ikke er slik det virkelig var, men forfatterens forsøk på å vise ulike måter å håndtere slaveriet på. Whitehead har skrevet en drivende og interessant bok som får leseren til å tenke gjennom blant annet hvordan historien stadig gjentar seg, og behandling av andre mennesker som mindreverdige fortsetter. Ikke minst tenker jeg over hvordan i all verden man har kunnet bygge et amerikansk samfunn sammen med et sånt utgangspunkt. Hvorfor jeg likevel slet litt med boken er kanskje at i deler av den så kommer man ikke særlig inn på karakterene og jeg mister tråden i forfatterens prosjekt underveis (det siste sannsynligvis min skyld).


Exit WestHome FireHome Fire er en annen bok som også var noe ujevn og som allerede har fått et eget innlegg. Exit West av Hamid har likheter med begge de to nevnte bøkene fra langlisten. I likhet med Den underjordiske jernbanen benytter forfatteren seg av overnaturlige elementer for hvordan mennesker blir transportert fra sted til sted. Også Exit West handler om mennesker på rømmen, men her rømmer de gjennom noen magiske dører som tar dem fra et land til et annet. Som i Home Fire har boken et veldig aktuelt tema. Saeed og Nadia rømmer fra et land uten navn, og havner flere steder i Europa i løpet av Exit West. Boken hopper altså over selve flukten, og fokuserer på hvordan det er å forlate landet sitt og mennesker man har kjær i første omgang, og deretter hvordan det er å være flyktning i et fremmed land, uten byråkrati, men med andre folkegruppers fordommer og å finne seg til rette. Språket i boken er  for øvrig vakkert, og forfatteren fokuserer nok på bokens poetiske kvaliteter og essensen i å være på flukt fremfor en mer detaljert og realistisk fortelling om de faktiske forhold. Jeg synes ellers karakterene er noe vagt tegnet frem. Det sier kanskje sitt at det er faren til Saeed jeg følte jeg kom nærmest, en karakter som kun er med i starten. Jeg synes kanskje også at  forfatteren gaper over litt for mye på de knappe 200 sidene, og jeg mistet tråden etter hvert som de reiste til nye steder (hørt det før?).

You Will Not Have My HateYou Will Not Have My Hate er en bok jeg har hatt lyst til å lese siden kom på norsk i forfjor. Da bunkene med bøker stadig vokser og jeg aldri har skaffet meg denne, ble det den engelske utgaven hos Storytel som fikk meg til å lese den. Boken handler om forfatteren selv, Antoine Leiris, som mistet sin kone under det tragiske terrorangrepet på Bataclan i Paris i 2015. Som bokens tittel mer enn antyder er fokuset hvordan Antoine jobber får å ikke la hat og sinne til terroristene ta overhånd i livet sitt, og hele bokprosjektet starter med en lang kommentar på facebook om dette. Boken handler også om sorgen og livet videre for Antoine og hans lille sønn som nå må vokse opp uten sin mor. En nydelig skrevet bok om et vondt tema, som ble litt forstyrret av at jeg ikke likte oppleseren av lydboken, men ikke nok til at jeg ikke fikk en god leseopplevelse.
 
Første dag for Amina by Paul Egil Leer-SalvesenCornelia og den underlige skogen by Nora BrechDe to bildebøkene jeg har lest gjorde kanskje ikke så veldig stort inntrykk på hverken meg eller 6-åringen, for jeg sliter litt med å huske dem akkurat nå. Første dag for Amina handler som junis leste norske bildebok, Samir og den lange reisa, om å være ny i et fremmed land og å flykte fra krig. Amina har sin første dag i barnehagen der hun finner en skadet fugl. Boken er heldigvis ikke så politisk vektet som nevnte bok om Samir, men har en fint budskap om at alle føler seg ensomme i blant, å finne trøst uventede steder og å være nysgjerrig og vennlig mot nye mennesker. Cornelia og jungelmaskinen er en bildebok med mest bilder og lite tekst. Erfaringsmessig krever det mer av leseren og jeg velger å ikke kommentere den mer før jeg og min datter har lest den flere ganger. Det er en bok jeg eier (takk Aschehoug), så det skal være et fint avbrekk innimellom de teksttunge bøkene vi nå prøver oss på. Jeg håper at jeg kommer til å skrive mer om høstens norske bildebøker og andre barnebøker senere.
 
60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det traveltJeg er for øvrig veldig godt fornøyd med 7 leste bøker i august, men kjenner at det er litt mange å skrive om i ett innlegg. Men jeg må si noen ord om Bokbloggerprisnominerte 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl. En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten. Her kan jeg nok finne mange ideer til fremtidige biografisirkler. Og apropos Bokbloggerprisen, vinnerne annonseres i dag, kl 12, følg med her.
 
Så var det litt statistikk til de spesielt interesserte (les: meg selv) til slutt.  Jeg leste i august 3 romaner, 2 bildebøker, 1 tegneserie og 1 sakprosa, så ganske god variasjon. 3 var norske, 1 fransk, 1 amerikansk, 1 britisk, og 2 britisk-pakistanske, så sier meg fornøyd her og jeg. Antall kvinner og menn er helt likt i og med at den ene boken har to kvinnelige forfattere og 3 av bøkene var på engelsk, de resterende på norsk (alle bokmål).
 
Jeg hadde allerede før august nådd mine (for beskjedne?) mål om antall leste sakprosa og internasjonale utgivelser av året og er nå godt over. Jeg leste ellers to nye norske av året, og selv om jeg er under halvveis i dette målet tror jeg ikke det blir noe problem å nå. Målene som kan bli en større utfordring er å lese 5 til bøker fra egen bokhylle, det vil si bøker som jeg skaffet meg før 2017, når det renner inn nye bøker hele tiden, og kanskje også mål om 3 1001-bøker til. I tillegg skulle jeg lest noen prisvinnende bøker, og bøker av Gaiman, Coetzee og Adichie. Heldigvis kan flere av disse målene kombineres, om jeg bare klarer å legge vekk nye fristelser innimellom.

Og da trenger jeg ikke å skrive noe mer om september-planene egentlig, men siden september allerede er godt i gang, vet jeg at jeg må skjerpe meg og straks finne frem en 1001-godbit fra bokhyllen. Og så må jeg ikke glemme å nevne bokbloggertreffet til helgen, gleder meg. Fortsatt god september til dere, og ikke glem å stemme i dag!

fredag 1. september 2017

Man Booker Longlist: Home Fire av Kamila Shamsie

Home Fire UKAv bøkene på Man Booker sin langliste var vel Home Fire den eneste boken som ennå ikke var publisert (i hvert fall den vi måtte vente lengt på) da listen ble annonsert i slutten av juli. Som med Bill Clegg sin Did You Ever Have a Family, som ble publisert en god stund etter at den kom på langlisten i 2015, hadde jeg spesielle forventninger til Home Fire. Jeg vet ikke om det har med at man gjerne vil ha det man ikke kan få, eller om det bare er en følelse av at denne kommer jeg til å like som viser seg å stemme. For jeg endte opp med å like Clegg-boken veldig godt, og kan også avsløre at jeg likte Home Fire også ganske så godt.

Home Fire er en slags moderne variant av den greske tragedien Antigone av Sofokles. Jeg kjente ikke til det greske stykket på forhånd, men skummet noen leksikonartikler. Jeg kan advare om at hvis du leser handlingsreferatet av Antigone, så vil det avsløre også mye om hvordan det ender for de ulike karakterene. Hovedtrekkene i Antigone, slik jeg har forstått det,  handler om gnisninger mellom lojalitet til familien og landet sitt, umulig kjærlighet, og med politisk spill og religionskonflikter i bakgrunn. Home Fire handler da også i grove trekk om dette. Det handler om hvor mye mennesker er villig til å ofre for de de er glad i og på den annen side hvor mye mennesker er villig til å ofre for makt og posisjoner, gjerne også de de er glad i.

Kamila Shamsie har delt boken sin i fem deler. I den første delen møter vi Isma, den eldste søsteren i en familie der far dro fra dem og ble jihadist, og moren etter hvert døde, slik at Isma ble småsøsknene sin forsørger. Deretter møter vi Eamonn, halvt britisk-pakistansk, og sønn av en fremadstormende britisk-pakistansk politiker. Han møter først den eldste søsteren Isma på en kafe, før han, ikke like tilfeldig, oppsøker hennes lillesøster, den vakre Aneeka, som også får sin egen del i boken. I de to siste delene møter vi Aneeka sin tvillingbror, Parvaiz, og den omtalte politikeren, Karamat Lone. En politiker som går langt i å ta avstand fra sin egen bakgrunn for å vise sin forakt for ekstremisme. Til og med når hans nærmeste blir berørt av hans harde hånd, rikker han seg ikke.

Å fortelle en historie fra flere perspektiv er noe jeg liker veldig godt. Det gir naturlig nok leseren en større innsikt  flere sider av en historie, og det gir en dynamikk til en bok, som gjør at det er mindre sjanse for at i hvert fall jeg går lei. Når dette er gjort bra da, vel å merke. I Home Fire er det gjort veldig bra, selv om den er litt ujevn. I det kapittelet som jeg håpet skulle være både det sterkeste og det mest interessante, nemlig Parvaiz sitt, stoppet det faktisk helt opp i lesingen min en stund.

Parvaiz er som nevnt broren til Aneeka og Isma, og velger etter hvert å dra i faren sine fotspor, som jihadist, til Syria. Han er en utilpass ung mann med et stort savn etter sin far, en far ingen får lov å snakke om, som blir lurt til å tro at kalifatet i Syria er det han trenger for å komme nær faren sin og å finne seg selv. Dette kan jeg trekke ut av hans historie. Det er likevel vanskelig å forstå hvorfor han går til dette drastiske skrittet basert på hans kapitler i boken, så om forfatteren ønsket at vi skulle få en forståelse har hun ikke lyktes helt med det. Hun har også valgt å fortelle denne historien på en annen, ikke-kronologisk, måte enn de to foregående kapitlene som også gjør denne delen forvirrende, i tillegg til at språket fremstår mer knotete.

Parvaiz-delen er dessverre relativt lite engasjerende og rører meg mye mindre enn, for eksempel, Aneeka sin sterke kjærlighet for broren eller Karamat Lone sin indre konflikt og etterhvert kalde holdning ovenfor egen familie. For det Shamsie lykkes med å få frem er de sterke båndene og følelsene mellom menneskene i denne romanen, som Ismas ansvarsfølelse for sine småsøsken, tvillingenes bånd, og her Eamonn sin sterke forelskelse:

"Before Aneeka, there was only the facade of feeling. And now he was in so deep that everyone but Aneeka was blurred and indistinct, poor creatures of the surface, their voice receding (s. 81)."

Noe annet boken lykkes med, i mine øyne, er å få frem hvordan det er å være muslim i Storbritannia (og Europa), den identitetskonflikten mange opplever og den mistenkeliggjøringen de blir utsatt for. Og også den splittelsen som finnes i det britiske folk. På den ene siden ønsker man å tenke på rikets sikkerhet og ta vare på det som er britisk, mens på den andre ønsker man å ha et åpent og varmt samfunn der man bryr seg om og inkluderer hverandre, og disse sidene virker umulig å forene, en slags forstørret versjon av konflikten mellom stat og familie fra Antigone. En konflikt vi kjenner igjen også i Norge med den siste tidens debatt om hva som er norske verdier og hvorvidt de er truet eller ikke. I en så polarisert debatt fører det til at man er nødt til å velge en side, noe Karamat Lone får merke mer enn de fleste:

"Working class or Millionaire, Muslim or Ex-Muslim, Proud-Son-of-Migrants or anti-Migrant, Moderniser or Traditionalist? Will the real Karamat Lone please stand up?".

Home Fire gir oss et innblikk i den nevnte mistenkeliggjøringen mange muslimer (eller de som ser ut som muslimer) opplever, i innsjekkingen på flyplasser, de passer på hva de søker på på internett, hva de ytrer seg om, og så videre. Nylig så jeg et intervju med den britisk-pakistanske skuespilleren, Riz Ahmed, vokst opp i Wembley, samme sted som søsknene Home Fire handler om, der han forteller at han til stadighet blir plukket ut til en ekstra sjekk i sikkerhetskontollen på flyplasser. Og etter at alt er sjekket, spør vaktene om de kan få ta et bilde sammen med han. Her er et utdrag fra Isma sin opplevelse i starten av boken:

"She´d made sure not to pack anything that would invite comment or question - no Quaran, no family pictures, no books on her areas of academic interest - but, even so, the officer took hold of her every item of Isma`s clothing and ran it between her thumb and fingers, not so much searching for hidden Pockets as judging the quality of the material. (s. 3)"

Home Fire er en både tankevekkende og aktuell roman og det er dens største styrke. Ved å trekke sterke paralleller til en langt eldre historie, viser Shamsie at disse konfliktene og følelsene er langt fra nye, og ganske så universelle. Ved å bruke den dramatiske tragediens rammer viser den også hvor galt det i ytterste konsekvens kan gå når avstanden mellom partene blir for stor. Språket er kanskje ikke like poetisk som enkelte av de andre romanene på Man Booker-langlisten, men bortsett fra i Parvaiz-delen har jeg lite å utsette, og enkelte seksjoner er også svært sitatvennlige. Bortsett fra den nevnte midtparten av boken, flyter språket godt og boken er ganske lettlest og fengende. Om Home Fire kommer på kortlisten synes jeg er vanskelig å spå, men jeg tror dens styrker gir den en god sjanse.



tirsdag 8. august 2017

Dette leste jeg i juli

I den store feriemåneden juli leste jeg faktisk færre bøker enn de fleste andre månedene så langt i år. Jeg endte opp med 4 leste bøker, og en av dem var en barnebok på 46 sider. På den annen side prioriterte jeg å lese ferdig Anna Karenina i juli, så en bok på 46 sider og en på 964 er ikke så verst det. Alle bøkene jeg tok med meg på ferie og som ikke ble lest må sikkert vente til neste år, eller enda lenger, for nå er det august, bokhøsten er så vidt i gang, Booker-sesongen er godt i gang, og det meste annet må nok vente. Disse bøkene leste jeg i juli:

Allegedly av Tiffany D. Jackson
Our Chemical Hearts av Krystal Sutherland
Sigurd og de flyvende dinosaurene av Einar Wist Øien
Anna Karenina Av Leo Tolstoj (OTS, Russland, 1001, murstein)

Først ut leste jeg to nyere amerikanske ungdomsbøker, en ganske mørk thrilleraktig en og en kjærlighetsroman som var mørkere enn jeg trodde. Allegedly kom jeg over på Storytel og fant ut at den så interessant ut. Det er lite som frister meg mer enn psykologiske thrillere, selv om de ofte ender opp med å bli en skuffelse. I Allegedly møter vi Mary som havnet i fengsel som 9-åring etter å ha tatt liv av en baby hun og moren satt barnevakt for...allegedly. Nå er hun ute av fengselet og bor på et ungdomshjem sammen med andre vanskeligstilte og kriminelle unge kvinner. Etter et møte med en advokat bestemmer hun seg for å forsøke å omgjøre dommen så hun får muligheten til å få seg et liv med kjæresten, gå på college og å stifte familie. Da begynner forholdet til moren å bli enda mer anstrengt enn før og fortiden avdekkes gradvis. Boken utforsker også raseforskjeller, hvor rask en er til å dømme, både folk flest og i en rettsal når en afroamerikaner har drept en hvit, og ikke minst hvor langt nede på rangstigen ungdommene på et gruppehjem er. En som sagt mørk og spennende bok som jeg likte veldig godt (bortsett fra slutten som jeg dessverre ikke er så fan av).
"Allegedly" av Tiffany D. Jackson"Our Chemical Hearts" av Krystal Sutherland
Our Chemical Hearts visste jeg lite om, jeg hadde lyst på en romantisk ungdomsbok, hadde hørt den var bra, og den var på tilbud på Amazon. Jeg ser nå at den har blitt sammenlignet med både John Green og Rainbow Rowell, begge forfattere som  jeg har lest gode bøker av. Jeg forstår denne sammenligningen, selv om jeg ikke likte denne fullt så godt som Eleanor og Park og The Fault in Our Stars. Som sagt forventet jeg meg en kanskje klissete kjærlighetshistorie, men denne var langt fra det. På den ene siden er dette en søt historie om den første store forelskelsen og på den andre siden en mørkere historie om blant annet sorg. Henry har aldri vært forelsket, men det var før Grace begynte på skolen. De to ender opp med å være redaktører i skoleavisen sammen og Henry kan ikke unngå å bli dratt mot henne. Hun er ganske annerledes enn Henry hadde sett for seg sin første forelskelse. Hun bruker stokk, har for store gutteklær, tilfeldig oppklippet hår og virker ikke å sette hygiene spesielt høyt. Likevel klarer ikke Henry å la være å falle for henne. Etter hvert blir Grace enda mer mystisk og det er mysteriet Grace som driver handlingen fremover. Hva ligger bak hennes uflidde utseende og merkelige oppførsel? Boken er både morsom på den quirkye (norsk ord?) måten som John Green også gjerne skriver, samtidig som den er ganske tragisk egentlig.

Sigurd og de flyvende dinosaurene er en norsk barnebok av året som jeg fikk tilsendt av Aschehoug. Jeg leser langt flere barnebøker for mine barn enn jeg har med på disse oversiktene, men i og med at Bokbloggerprisen har fokus på norske bøker utgitt siste år, prøver jeg å lese en del helt nye barnebøker for mine barn, og de tar jeg også med på bloggen ( og statistikken ikke minst). Kort fortalt handler denne om Sigurd som er veldig opptatt av dinosaurer, men som etter en drømmedag på naturhistorisk museum finner ut at dinosaurer er nært beslektet med fugler, som han hater. Boken er søt, gir barna litt kunnskap, og handler vel mest om hvordan håndtere at virkelighetsforståelsen din blir snudd på hodet, noe barn opplever hele tiden i større eller mindre grad. Kan Sigurd finne tilbake til sin lidenskap for dinosaurer etter dette?
"Sigurd og de flyvende dinosaurene" av Einar Wist Øien"Anna Karenina - roman i åtte deler" av Lev Tolstoj
Sist, men ikke minst, så leste jeg altså ferdig Anna Karenina. Min første russiske klassiker, og min første virkelige murstein på lenge. Jeg begynte å lese den for en del måneder siden, men fordi den er så lang, har jeg lest mange bøker innimellom. Og det er omtrent bare fordi den er lang, for den er relativt lettlest, ikke som jeg hadde sett for meg med en russisk klassiker. Utfordringen er de ukjente russiske navnene, og ikke minst at samme person heter forskjellige ting ulike steder i boken. Heldigvis for Wikipedia, så man kan få litt orden på navnene i starten. De fleste kjenner historien, og ihvertfall den legendariske åpningssetningen, og stort sett alle vet hvordan den slutter. Tolstoj gir leseren, gjennom sitt relativt store persongalleri, et innblikk i Russland i siste halvdel av 1800-tallet, først og fremst hos overklassen. Den omhandler også litt politikk, landbruk, mye intriger, stor kjærlighet og ikke minst kvinnenes stilling i samfunnet. Her er lykkelige ekteskap, ulykkelige ekteskap, forelskelse, utroskap osv. Språket er til tider noe omstendelig og pompøst, noe jeg ikke er tilhenger av vanligvis, men denne historien er så storslått at det ikke kan forventes annet. Jeg elsket nok ikke Anna Karenina, men jeg likte den veldig godt.

Så litt om statistikk og mål til slutt for de interesserte. Jeg leste en barnebok, to ungdomsbøker og en voksenroman, så bortsett fra målgruppe er variasjonen i sjanger liten. To av bøkene var av kvinner og to av menn. To av bøkene leste jeg på engelsk og to på norsk av hhv en norsk, to amerikanske og en russisk forfatter. Med tanke på målene mine har jeg lest en norsk bok av året og Anna Karenina ligger an til å bli årets kryssbok med kryss for nasjonalitet, murstein, fra bokhyllen og 1001. Da er det helt greit at de to andre bøkene er ren lystlesing, bortsett fra et kryss for internasjonal 2017-bok for en av dem som jeg strengt tatt ikke trenger.

August går nok i hovedsak med til Man Booker-prisen sin langliste, muligens en og annen norsk bok av året, og om jeg klarer å presse det inn, biografi til Moshonista sin biosirkel med tema Ond/gal.

lørdag 22. juli 2017

22.juli, seks år siden i dag: En av oss av Åsne Seierstad

I forbindelse med at jeg fikk ansvaret for samlesingen av kortlistede To søstre av Åsne Seierstad nå i juli, har jeg også lest En av oss av samme forfatter. Boken har stått på leselisten en stund, men jeg har som sikkert mange andre, vegret meg noe for å lese den. Terrorangrepene 22. juli for 6 år siden gjorde sterkt inntrykk på de fleste nordmenn, også oss som ikke var direkte berørt. Jeg har tenkt at det nesten føltes feil å skrive om denne boken nå midt i feriehyggen, men så var det jo midt i feriehyggen de grusomme angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya skjedde, hendelsene som er hele utgangspunktet for denne boken. Og når jeg ikke har hatt tilgang til PC og internett før akkurat i dag, så passer det i grunn ganske godt å poste dette innlegget på denne dagen for å minnes og å tenke litt ekstra på de som mistet noe eller noen den dagen.

"En av oss - en fortelling om Norge" av Åsne SeierstadI En av oss følger vi gjerningsmannen Anders Behring Breivik helt fra fødselen, og frem til rettsaken i etterkant av 22. juli-terroren. En ganske stor del er viet hans barndom og oppvekst og etter hvert forberedelsene frem mot terrorangrepet. Vi får et innblikk i hans bakgrunn og etterhvert hvordan han til stadighet ikke helt passer inn i ulike miljøer selv om han prøver hardt. Etter å hatt noen mislykkede forsøk på å starte egen bedrift flytter han tilbake igjen på gutterommet der han spiller dataspill og etterhvert begynner å skrive på sitt velkjente manifest.

Parallelt får vi også små kapitler der vi møter fem av ofrene fra Utøya. Kameratene Anders, Simon og Viljar fra Troms AUF og søstrene Lara og Bano, som flyktet fra Irak til Nesodden, er de egentlige hovedpersonene i denne historien. Vi møter også foreldrene deres i korte kapitler der vi får vite hvordan de møttes, fikk barn, barnas oppvekst og etter opplevelsene den grusomme dagen og sorgen etterpå. Det er ikke lange bitene vi får, men likevel er historiene store og gjør inntrykk. Og akkurat disse historiene gjør både boken bedre og mer levelig, samtidig som det er nettopp de historiene som gjør det så utrolig hjerteskjærende, nært og personlig, og vondt å lese. For det aller vondeste er å møte de familiene som ikke fikk hjem sine aller kjæreste. Som her når familien til Bano og Lara kommer til Sundvolden hotell der kun en av døtrene venter:

"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(s. 386).

Noe tankevekkende ved boken er hvor dårlig beredskapen i Norge fungerte den 22. juli. Jeg har jo lest om rapporten som kom i etterkant, og visste at det var mye som gikk galt. Måten Åsne Seierstad bygger opp disse hendelsene i boken gjør det enda tydeligere hvilke konsekvenser alt rotet fikk. Et eksempel er politiets varslingssystem på tvers av politidistrikt der den som er på jobb må trykke seg inn på et varslingssenter for å se beskjedene de mottar, og det gjorde ikke politistasjonen som var nærmest Utøya denne julidagen. Et annet er helikopteret som stod ubrukt på bakken,  eller båten som ikke var klar til bruk og deretter ble overbelastet, og sånn fortsatte det.
"Ingen trykket på den store knappen. Ressursene som fantes ble ikke utnyttet. Imens kjørte Breivik rolig opp mot Sollihøgda. Han holdt fartsgrensen. Han ville verken kjøre forbi noen eller bli forbikjørt, for å unngå at noen skulle se inn i bilen og tenke at det var et eller annet ved ham som ikke stemte. Tyrifjorden lå mørk og grå langt der nede på venstre hånd. Snart kunne han se Utøya (s. 302)"
Det er en spesiell opplevelse å lese en bok om virkelige hendelser der man blir nært knyttet til personene. Når kronologien i boken nærmet seg 22. juli knøt et seg i magen. Jeg håpet automatisk på at terroristen ikke skulle klare å gjennomføre angrepene, for det var jo så mye som kunne gå galt for ham, men så vet jeg jo at han klarte det. Og når det nærmet seg måtte jeg legge fra meg boken og ta en pause. Da jeg plukket den opp igjen la jeg den nesten ikke fra meg før jeg hadde vært med på hele den dagen, vært der utenfor Regjeringskvartalet, fulgt ferden til Utøya og vært der med alle de ungdommene som ble drept eller skadet psykisk og fysisk, og med de engstelige og etter hvert knuste foreldrene. Jeg var helt utmattet. og måtte ha en ny pause før bokens siste del som handler om rettssaken.

Egentlig skulle Åsne Seierstad bare skrive en artikkel for Newsweek om terrorangrepene, så en artikkel til om rettssaken, og så en liten bok om det samme, og så ballet det på deg.
"Etter at rettssaken var over skjønte jeg at jeg måtte dykke dypere. Der fant jeg Simon, Anders og Viljar. Der fant jeg Bano og Lara. Dette er fortellingen om dem" (s. 524)
Og boken føles akkurat sånn, som om det er fortellingen om de samfunnsengasjerte ungdommene som mistet livet så altfor tidlig. I boken snakkes det om en redsel for at sønnen skal bli glemt fra en av guttenes foreldre, og jeg synes denne boken bidrar godt til at det ikke skal skje, for jeg tviler på at jeg kommer til å glemme disse ungdommene med det første. Jeg kommer heller ikke til  å glemme deres foreldre som opplevde alle foreldres mareritt.
"Viggo vennet seg ikke til, kunne ikke venne seg til at Anders aldri mer skulle hoppe ut døra på skolebussen, at han aldri mer skulle komme gående oppetter gangveien. At skolebussen fantes, at gangveien fantes, men at Anders ikke fantes mer." (s. 504)
En av oss er en kompleks bok som forteller mange historier, mange flere enn jeg får frem her. Forfatteren sier selv om boken i etterordet: "En fortelling om tilhørighet, men også om søke tilhørighet uten å finne det, og å tre ut av felleskapet. Det er også en bok om Norge, en samtidsfortelling om oss." ( s.529). Om du er skeptisk til å lese enda en av bøkene om 22.juli synes jeg ikke du skal være det. Boken er velskrevet, ikke spekulativ og forfatteren redegjør godt for sine metoder og kilder i etterordet. Den gir ingen klare svar, men et slags bilde av hva som skjedde med Norge den dagen.

Så i dag, 22. juli, seks år etter angrepene som mange mente tok uskylden fra Norge, føles det riktig med litt ettertanke for hvilket samfunn vi ønsker oss og hvilke verdier som er viktig. Det felleskapet og den kjærligheten som kom til uttrykk i etterkant virker å være nesten glemt. Og så tenker jeg på Anders, Simon og Bano og alle de som ble drept den grusomme dagen, og Viljar og Lara og alle de som ble skadet eller mistet noen av sine kjære.


onsdag 5. juli 2017

Dette leste jeg i juni

Juni gikk nesten like fort som mai, det er sommerferie, i hvert fall for mange. Juniværet i Bergen nådde til og med rikspressen da denne juni var den mest regnfylte på mange år. En lærer sa til meg at det er alltid værskifte etter St. Hans, og i år ble det tilfeldigvis motsatt av det det pleier å være. Fint vær frem mot skoleslutt og så masse regn ut juli. Når det gjelder vær tror jeg på alle spådommer og myter som passer til det jeg ønsker meg, så jeg tror på sol og sommer nå i juli og kanskje til og med august. Siden vi skal ha båtferie på Vestlandet krysser jeg i hvert fall fingrene for det. Men nå skulle ikke dette innlegget egentlig handle om været. Det har blitt lest litt i juni også:

Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes
Ethan Frome av Edith Wharton

Ruffen gifter seg av Tor Åge Bringsværd
En av oss av Åsne Seierstad
Blomstring av Shea Olsen og Elizabeth Craft

Samir og den lange reisen av Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl

"Ethan Frome (Penguin Classics)" av Edith WhartonJeg har lest 6 bøker i juni, 3 av kvinner, 2 av menn og 1 med en forfatter av hvert kjønn. Sjangermessig har jeg lest to bildebøker for barn, en ungdomsbok, to romaner og en sakprosa, så ikke så verst variasjon dette her. Nasjonalitetene er norsk, amerikansk og britisk, så ikke så mye nytt eller mangfold å rope hurra for akkurat der. Alle bøkene ble lest i papirform, bortsett fra Ethan Frome som ble lest på kindle og hørt på lyd.

"The sense of an ending" av Julian BarnesJeg startet måneden med to 1001-bøker og dermed er jeg over halvveis i dette målet og to tredjedeler av antall bøker fra egen bokhylle er også lest. Julian Barnes må sies å være månedens kryssbok da den kom i begge nevnte kategorier og i tillegg er en Booker-vinner. Dessverre likte jeg ikke boken så godt som jeg håpet, og må innrømme at jeg kjedet meg litt. Det er likevel liten tvil om at denne boken er godt håndtverk både i språk og oppbygging og den sier noe interessant om hvor subjektiv vår hukommelse og våre minner er. Den andre 1001- og bokhylleboken jeg leste var Ethan Frome, en bok jeg hørte på lydbok og synes var litt vanskelig å komme inn, så jeg valgte å lese deler av på nytt igjen selv i min kindle-utgave. Etter hvert gikk også lydboken ganske greit og jeg endte opp med å like boken ganske godt. Dette ser ut til å ha blitt min nye ting etter at jeg bestemte meg for å få Storytel-abonnement, jeg leser trykt bok og hører lydbok om hverandre. Ethan Frome er en ganske kort og vond historie og en manns tragiske skjebne. Ethan Frome føler seg bundet i et ulykkelig ekteskap og trange kår, men øyner et lyspunkt når en ung tjenestepike kommer til huset for å hjelpe hans sykelige kone. Say no more...

"Ruffen gifter seg" av Tor Åge BringsværdI juni leste jeg også en norsk bok av året om en ikke ukjent karakter, nemlig Ruffen. Jeg leste bøkene om Ruffen selv da jeg var liten og har lest litt for egne barn. Bøkene kommer tydeligvis ut enda, og jeg har noen huller i Ruffen-kronologien som jeg tror jeg må tette. Ruffen gifter seg er en fin bok om Ruffen som finner kjærligheten med en drage fra en annen kultur og handler om å se forbi fordommer og heller hva man kan oppnå om man står sammen. Den var ikke så moraliserende som det virker her altså. Både jeg og datteren likte den og jeg ble inspirert til å gå tilbake og lese flere bøker om Ruffen.

"Samir og den lange reisa" av Kristian Fjellanger 6-åringen min og jeg leste enda en norsk bok av året sammen i juni, nemlig Samir og den lange reisen, en bok om Samir som forteller om hvordan det var å flykte fra Afghanistan til Norge med mor og lillesøster. Selve reisen og flukten er skildret sterkt med vakre illustrasjoner, men budskapet ellers blir for overtydelig og overlater ingenting til leserens fantasi. Forfatteren tar et tydelig standpunkt i asylpolitikken på en nesten belærende måte, med en alternativ lykkelig og riktig slutt der Samir får bli, mens i den første slutten sender de slemme myndighetene han og familien hjem. Det var i hvert fall sånn jeg opplevde fremstillingen. Første del av boken der Samir får seg en norsk venn han kan fortelle om bakgrunnen sin til og som sagt selve flukten er de beste delene av boken. Et bok jeg hadde troen på, men som ikke benyttet seg godt av de mulighetene den hadde til å skape forståelse og samtale mellom barn og voksen om barn på flukt synes jeg.

 Til slutt i måneden droppet jeg alt som het lesemål og "tvang" (jeg skriver det i hermetegn, så ikke utenforstående tror jeg trenger hjelp;-) og leste en av de ungdomsbøkene Aschehoug har sendt meg i vår. Blomstring handler om en skoleflink jente på high school i et mindre bemidlet område av L.A. Hun har gitt seg selv et løfte om å holde seg langt unna gutter og fokusere på skole og etter hvert college etter at både bestemor, mor og søster ble mødre i veldig ung alder og aldri tok noen utdanning. Dette har hun klart helt fint til en sjarmerende fyr dukker opp i butikken der hun jobber og begynner å åpne opp skallet hennes. Jeg ga denne boken to stjerner på Goodreads, men jeg likte den i grunn. Den var fengende og underholdende, men og litt irriterende. Jeg klarte likevel ikke gi den flere stjerner da jeg sammenlignet med andre bøker med langt høyere litterær verdi, og så føltes den ikke så veldig original. Mye av innholdet fikk meg til å tenke på for eksempel Twilight uten alt det overnaturlige. Men boken passet meg ypperlig akkurat på det tidspunktet og gjorde at jeg fikk lyst å bare lese romantiske ungdomsbøker (men helst litt mer originale) hele sommerferien. Det skal jeg ikke, men jeg skal pakke med meg noen av de nye jeg har kjøpt inn på jobben.
"En av oss - en fortelling om Norge" av Åsne Seierstad"Blomstring" av Elizabeth Craft

Siden juli er samlesing av Åsne Seierstad sin To søstre, og jeg har ansvaret, passet det godt å forberede seg med å lese mer av forfatteren. En av oss kjøpte jeg i fjor og har vegret meg litt for å lese den frem til nå. Det kommer et eget innlegg om den senere i måneden, så jeg skriver ikke mer her enn at den var veldig god og verdt å lese.

Når det gjelder juli, den store feriemåneden, kommer jeg til å pakke med meg en god del bøker, og forhåpentligvis lest mange også. Jeg tar med meg noen nye amerikanske ungdomsbøker, både romantiske og annet, noen Booker-aktuelle, fortsetter sakte men sikkert i Anna Karenina, og håper å få lest en Coetzee-roman til i ferien. Hva er dine leseplaner i juli og/eller ferien?