fredag 2. desember 2016

Oppsummering av oktober og november

Desember er her, året nærmer seg slutten, lesemål skal oppnås og snart oppsummeres, julegaver innkjøpes, hus pyntes osv. Ikke minst nærmer fristen for å nominere til bokbloggerprisen i starten av januar. Jeg laget ingen oppsummering fra oktober og siden jeg leste hele 8 bøker da og kun 4 i november tar jeg med alle her i ett innlegg. Jeg legger inn lenker til bøker som er omtalt/anmeldt i andre innlegg og skriver ikke om hver enkelt i dette innlegget. Forhåpentligvis kommer det flere innlegg om disse bøkene i desember.

Lest i oktober:
Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre
Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg
Hun som kalles søster av Kaia Nyhus Dahle
All That Man Is av David Szalay
The Girl With the Lower Back Tatoo av Amy Schumer
Burn Baby Burn av Meg Medina
Far din av Bjørn Ingvaldsen
Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus


"The Girl with the Lower Back Tattoo" av Amy SchumerOktober var måneden jeg endelig klarte å høre ferdig en lydbok innen rimelig tid. Amy Schumer sin memoaraktige bok var helt grei pluss lesning. Jeg liker hennes stand-up og har sett en del sketsjer, og boken hennes når ikke helt opp til det nivået, og er jo også noe ganske annet. Boken skulle være en del av Moshonista sin biosirkel, men noe innlegg rakk jeg aldri. Siden innlegget er påbegynt kommer det mest sannsynlig, men det er mulig jeg sparer det til en senere runde i biosirkelen.




"Blekkspruten" av Gro DahleEllers leste jeg to romaner, to bildebøker og en ungdomsroman som alle er mulige å nominere til neste års bokbloggerpris i ulike klasser. Favoritten ble nok mor Dahle og ektemannens Svein Nyhus sin bildebok om overgrep mot barn. Gullet kaller storebror for Apen, for han spiser som en og han er morsom og tuller med henne, og noen ganger blir han en elefant som bærer henne på ryggen. Problemet er at han innimellom, når de to er alene, blir til en blekksprut, og da får hun ikke lov til å si noe, og armene hans er overalt, og de har sugekopper. En veldig sterk tekst som viser de vanskelige motstridende følelsene og også bildene får frem sterke følelser med minimalt med fargebruk. Jeg blir stadig imponert over forfatterparets evne til å skrive og tegne om så vanskelige tema på en så kunstnerisk, men forståelig og forhåpentligvis terapeutisk måte. Jeg håper på et eget innlegg for denne boken i løpet av desember.

"All That Man Is - A Novel" av David Szalay"Burn Baby Burn" av Meg MedinaBurn Baby Burn er en av bøkene jeg har lest for å følge med på potensielle vinnere av Printz-prisen som  bl.a den amerikanske bibliotekforeningen, ALA, deler ut til ungdomsbøker i januar. Den hadde blitt skrytt opp i skyene på diverse forum og blogger, men jeg synes ikke den mer en litt over middels god. Bakteppet for boken er spennende, den er lagt til New York sommeren 1977, da det var hetebølge, strømbrudd og seriemorderen Son of Sam regjerte. Jeg synes dog at resten av boken var mindre original, dysfunksjonell familie, forelskelse, vennskap til tross, jeg klarte ikke leve meg helt inn i den og synes bakteppet var mer interessant enn selve historien. All That Man Is ble kortlistet til Man Booker i høst og er en samling tekster om menn i stigende alder rundt i Europa. Jeg likte alle tekstene, og noen av dem veldig godt. Et fint innblikk i den europeisk mannens liv.

Oktober ble en innholdsrik måned med flere gode leseopplevelser og mange mål oppnådd. Jeg tror jeg hadde nådd de fleste målene jeg satt meg ved årets start innen november startet.


Lest i november:
Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Du er så lys av Tore Renberg
Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert
The Sun Is Also a Star av Nicola Yoon

"Arv og miljø - roman" av Vigdis Hjorth"Du er så lys - roman" av Tore RenbergNovember inneholdt ikke så mange leste bøker, men til gjengjeld de to beste norske romanene jeg har lest i år, og en veldig god novellesamling som ga meg lysten til å lese mer noveller fremover. Jeg har begynt på en, og skaffet meg flere nye norske novellesamlinger som skal lese før fristen for nominasjoner til bokbloggerprisen går ut. Jeg har ikke lest hverken Tore Renberg eller Vigdis Hjorth før og begge to leverte i sine nyeste bøker synes jeg. Renberg sin bok er den mest lettleste av dem, og har en spenningskurve som gjør at du bare må lese videre, men den er samtidig tankevekkende. Den er fra en liten bygd og handler om fordommer, og at vi ikke alltid vet særlig mye om de rundt oss. Jeg synes også den gir et fint utsnitt av nordmenn gjennom de ulike bipersonene. Arv og miljø er en annen sterk bok som jeg virkelig likte fra første side. Den hadde et noe tregere midtparti, men totalt en veldig god bok om Bergljot, familieforhold og vanskelige tema som man helst ikke vil snakke om. Den har også mange gode og delvis humoristiske observasjoner på hvordan vi oppfører oss i vanskelige og konfrontrerende situasjoner. Den er mer krevende å lese enn Renberg da den har lange setninger og innimellom en nesten stream-of-concioness-aktig stil.

"The sun is also a star" av Nicola YoonThe Sun Is Also a Star av Nicola Yoon kom i november og handler om en gutt og en jente som møtes på en for dem begge skjebnesvanger dag i New York. Hun skal prøve å omgjøre en utkastelsesordre, og han skal på et viktig intervju for å prøve å komme inn på Yale University. Boken er fin, men jeg likte den ikke like godt som forfatterens forrige bok, Everything Everything, som jeg leste i sommer. Den har også blitt sammenlignet med Eleanor & Park, og jeg forstår godt den sammenligningen, men likte Rainbow Rowell sin bok mye bedre. Boken var nominert til National Book Award for beste ungdomsbok og er blant finalistene i Goodreads sin beste YA-kåring i år.

Så hva med desember? Jeg har satt meg et mål om å lese nok norske romaner til å fylle opp de syv nominasjonsplassene i den kategorien. Til nå har jeg lest seks romaner, som i grunn er gode nok, så må ha minst en til, men helst et par. Hvilken jeg skal velge er utfordrende, og jeg må innrømme at jeg er mer fristet til å lese noe helt annet, som noveller, ungdomsbøker, og ikke minst noe som ikke er norsk. Juleferien skal holdes av til helt andre type bøker i hvert fall, og så skal jeg lese en julebok i Boktanker sin bokhyllelesing 2016, og da får jeg også det siste bokhyllekrysset jeg trenger for å nå det målet. Boken jeg har valgt gir tilfeldigvis også 1001-kryss, så her er det ingen grunn til å sluntre unna. Jeg skal lese A Christmas Carol av Charles Dickens. Leser du en julebok i desember, og hvilken norsk 2016-roman må jeg ikke gå glipp av før nominasjonsfristen i desember?

torsdag 17. november 2016

Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

"Lukta av våt jord om natta" av Maria B. BoknebergMie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:
"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte

onsdag 12. oktober 2016

Oppsummering av september

September er for lengst forbi og bloggingen har nesten uteblitt til tross for ny motivasjon etter Bokbloggertreffet i starten av måneden. Men så kom hverdagen og tok meg igjen. Som mang en bokblogger før meg, tyr jeg derfor nå til et oppsummeringsinnlegg av september og håper at det kommer mer utfyllende innlegg om bøker i løpet av oktober. Disse bøkene ble lest i september:

Havboka av Morten Strøksnes

Engel i snøen av Anders Totland

Frøken Jean Brodies beste alder

Året av Tomas Espedal:

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås

Oldemor av Anna Fiske


"Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider" av Morten A. StrøksnesAlle bøkene er på norsk, to er bildebøker, fire romaner, to av dem ungdomsbøker, og en sakprosa/fagbok. En god måned både tallmessig, målmessig og innholdsmessig. Jeg er i gang med bokhøsten, holder tritt med 1001- lesesirkel, og leste endelig ferdig sommerens slitebok, og vinner av Bokbloggerprisen 2015, Havboka av Morten Strøksnes. Jeg tror jeg må øve meg på å lese sakprosa. Jeg som nesten aldri legger fra meg bøker, legger ofte fra meg sakprosabøker, på vent riktignok, men de ender likevel opp med å ikke bli lest ferdig. I Havboka fløt det godt gjennom Morten og Hugo sine forberedelser og båtturer, men faktadelene sliter jeg mer med. Det virker som om hjernen reagerer med at det er som å lese til en eksamen eller noe og jeg føler jeg må få med meg hvert ord og ikke minst tall, og helst notere underveis. Og da klarer jeg ikke mer enn små doser av gangen. Som sagt, jeg må øve.



"Engel i snøen" av Anders Totland"Nærmere kommer vi ikke" av Monika SteinholmForberedelsene til Åpen klasse-kategorien til neste års bokbloggerpris går som vanlig veldig greit, spesielt med tanke på barne- og ungdomsbøker. I september leste jeg to av hver. Engel i snøen er en liten bok målt i sider, som selv om den var fort fortært seiler opp til å bli en av favorittene, ihvertfall blant årets norske ungdomsbøker. Anders Totland har skrevet en lavmælt og sterk bok om en alvorlig syk ungdom som oppholder seg på sykehus. Vi får vite veldig lite, hvilket kjønn personen har, hva som feiler han eller henne, men skjønner likevel en god del. En bok alle har og bør ta seg tid til og som jeg forhåpentligvis får tid til å skrive mer om senere. Den andre ungdomsboken, Nærmere kommer vi ikke, var også en god og underholdende ungdomsbok om den første kjærligheten og å oppdage at du har følelser for noen av samme kjønn. Den når likevel ikke helt opp i toppsjiktet blant de norske ungdomsbøkene jeg har lest så langt i år.


"Varden Steinar og drømmen om å gå" av Randi-Lise Hjelmeland Almås
"Oldemor" av Anna FiskeBildebøker er noe jeg liker veldig godt å lese, spesielt etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur i fjor. Likevel har jeg nesten ikke skrevet om bildebøker på bloggen, noe jeg håper å gjøre mer av fremover. Siden jeg har to små barn leser jeg mange bildebøker og prøver å kjøpe eller låne flest mulig nye norske bøker på biblioteket. Varden Steinar var noe mer populær hos mine barn enn hos meg. Det er en veldig søt og fin historie om å være liten og ensom, og å ønske å bli noe mer. Steinar er nemlig så liten at ingen av menneskene som går i fjellet besøker ham slik som de gjør med de større vardene. Og de store ler av ham når han snakker om drømmen sin om å hjelpe mennesker som går seg vill og å kunne gå dit menneskene er. En ganske klassisk historie i grunn, fine tegninger, spennende og oppbyggende, men ikke så original. Oldemor av Anna Fiske likte jeg veldig godt. Det er en bok som i korte trekk viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre av visdom og erfaring på en utrolig fin og respektfull måte. Den har Anna Fiske sin karakteristiske strek og fortelles gjennom Lukas som besøker oldemor på sykehjemmet. Han kommenterer for eksempel hennes rynkete hender og hun begynner å fortelle om alt de hendene har holdt i gjennom et langt liv. Denne boken kommer jeg til å lese flere ganger og håper jeg får skrevet mer om den i løpet av høsten.


"Frøken Jean Brodies beste alder" av Muriel SparkFrøken Jean Brodies beste alder ble september-boken i Lines 1001-sirkel, med tema 60-tallet. Jeg hadde egentlig planer om å lese Truman Capote sin In Cold Blood, men så seilte denne boken opp som en kandidat, både fordi jeg leste mye bra om den og fordi den var ganske kort. Jeg må likevel innrømme at jeg kjedet meg en del under lesingen av denne. Jean Brodie er en lærerinne ved en pikeskole som har en gruppe jenter, Brodie-klikken, som hun nærmest kontrollerer og har i sin hule hånd. Hun forteller dem hvordan de skal oppføre seg og vil heller lære dem om livet enn å holde seg til fag, noe som skoleledelsen og andre lærere ikke synes noe om, og jobber hardt med å motarbeide. Etterhvert kommer det også frem at Frøken Jean Brodie er tilhenger av både Hitler og Mussolini og helteskikkelsen brister. Dette er en klassiker og 1001-bok, så godt håndverk er dette absolutt og en god oversettelse skal det også være. Det er også en humoristisk og ironisk bok, og hovedproblemet mitt er kanskje at humoren ikke traff. Karakterene kommer en heller nesten ikke innpå, de blir først og fremst beskrevet med korte karakteristikker, som,  Rose, hun som er kjent for sex, eller Eunice, som er god i turn, og de beskrivelsene blir gjentatt til stadighet. Heller ikke Jean Brodie blir vi særlig kjent med, noe som mystifiserer henne og gjør henne ekstra fascinerende for mange, men som gjør meg mindre interessert i henne. At hun er i sin beste alder blir vi derimot fortalt med hakk i platen. Jeg tror jeg må konkludere med at dette åpenbart er en bok mange synes er god, men jeg følte meg distansert til karakterene, humoren traff meg ikke og den gjentakende stilen falt ikke i smak.

"Året - roman" av Tomas EspedalSå til slutt i dette innlegget, som etterhvert ble veldig langt, har jeg endelig lest min første bok av Tomas Espedal. Jeg er som oftest skeptisk og skygger unna mesteparten av de mest utleverende norske bøkene om selvmedlidene menn (ofte med kjærlighetssorg), og dette er definitivt en av dem. Så synes jeg likevel at som både bergenser og litteraturinteressert er Espedal en forfatter som må leses. Blogger Moshonista skrev et sted at inderligheten i denne ble for mye for henne (håper det går greit at jeg siterer deg og at jeg har sitert deg noenlunde riktig), og det må jeg si meg delvis enig i. Boken er skrevet på en mer poetisk måte enn Espedal visstnok vanligvis skriver, og det liker jeg godt. Det gjør boken mer utilgjengelig, men det gjør også inderligheten lettere å svelge. Ikke minst har jeg sansen for en som kan si mye med få ord. Espedal hever også blikket og er for eksempel innom flyktningekrisen der han sitter og mesker seg ombord på et cruiseskip sammen med faren. Og nettopp passasjene som omhandler han og faren sitt forhold likte jeg spesielt godt. Jeg kaller det passasjer da denne boken nesten går i ett med hopp i tid, hendelser og tanker. En noe krevende bok som jeg ville bladd litt mer i, og dvelt litt mer ved, hvis jeg ikke måtte skynde meg å levere den videre til en av de mange kollegaene mine som ville lese den.


Hva så med oktober? Siden jeg ikke leste en eneste Booker-bok i september vil jeg prioritere det frem til vinneren kåres i slutten av måneden. Jeg holder på og er snart ferdig med David Szalay sin All That Man Is og har tre til fra kortlisten stående i bokhyllen. Foreløpig ligger The Sellout av Paul Beatty best an. Norske romaner må etterhvert prioriteres og ikke minst min stappfulle kindle, full av klassikere og nye engelskspråklige YA-bøker som jeg gleder meg til. Oktober blir forhåpentligvis fylt av mer blogging også. Ha en fortsatt fin oktober!

Året, Varden Steinar, Engel i snøen og Nærmere kommer vi ikke fikk jeg alle tilsendt fra de forskjellige forlagene.

mandag 5. september 2016

Bokhøsten 2016: disse norske romanene vil jeg lese

Det har bikket september og bokhøsten er uten tvil i gang selv om jeg har forsøkt å skyve den unna. Ikke fordi jeg ikke har lyst å lese nye spennende bøker, men fordi det fortsatt er så mange bøker som allerede har kommet jeg også vil lese. Høsten innebærer nemlig også at Booker-langlisten jeg leser fra blir redusert til en kortliste, jeg håper å fortsette å lese 1001-bøker, men aller mest innebærer lesehøsten jakten på nominasjoner til Bokbloggerprisen neste år. Etter helgens vellykkede prisutdeling og Bokbloggertreff er motivasjonen til dette på topp. Derfor vil jeg legge ut et innlegg med bøkene jeg har mest lyst til å lese i høst (ihvertfall på det nåværende tidspunkt) og håper også på tips fra dere på hva som bør prioriteres og ikke. Siden jeg ikke har all verdens tid til å lese og ikke leser spesielt fort heller, må det harde prioriteringer til.  Bøkene jeg har funnet frem til er basert på forlagenes egne omtaler, i noen tilfeller andre bloggeres forventninger og anbefalinger, avisanmeldelser eller forfatternes omdømme og tidligere bøker. Først ut er romaner:

"Året - roman" av Tomas EspedalÅret av Tomas Espedal, Gyldendal forlag: er det bare jeg som synes det er litt påtakelig og artig at mens Knausgård kommer med Om sommeren, sitt siste bind i årstidsserien, så kommer Espedal med en flis på 200 sider som heter Året? Jeg har kun kommet meg gjennom ett bind av Min kamp, og har ikke lest noe av Espedal før, men undrer meg på om ikke dette sier noe litt om forfatterne. Det er ihvertfall på tide å gi Tomas Espedal en sjanse, så hvorfor ikke begynne med den siste boken hans. I følge forlaget skal det poetiske være enda mer fremtredende i denne utgivelsen enn hans tidligere.





"Hålke - roman" av Helene UriHålke av Helene Uri, Gyldendal forlag: jeg har lest to ungdomsbøker av Uri og synes hun skriver veldig medrivende bøker. Det trengs innimellom de mer trauste norske bøkene, så håper hun leverer denne gangen også. Hålke skal handle om et eldre ektepar som blir innesperret noen dager sammen grunnet snøvær. Leseren får gjennom disse dagene innblikk i et langt samliv på godt og vondt. Anmeldere har kalt den både ubehagelig, skremmende gjenkjennelig og underholdende.





"Bergens ungdomsteater" av Pedro Carmona-AlvarezBergen ungdomteater av Pedro Carmona-Alvarez, Kolon forlag. En annen lokal forfatter (han regnes vel nærmest som bergenser selv om han snakker østlandsk? ) jeg ikke har lest kommer også med bok i høst. Boken skal være en frittstående oppfølger til Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Om Marita, Johannes og Andreas som vokser opp med Bergen ungdomsteater, vennskap og kjærlighet.








"Lukta av våt jord om natta" av Maria B. BoknebergLukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg, Samlaget: debutant som skriver om hvordan en familie forsøker å gå videre og komme nær hverandre igjen etter at moren dør. Samlaget pleier å levere minst en av årets norske favoritter for min del, så jeg håper at denne faller i den kategorien.








"Arv og miljø" av Vigdis HjorthArv og miljø av Vigdis Hjorth: mulig dette er høsten der norske forfattere en absolutt burde ha lest noe av blir lest, og hun her står høyt på listen i så måte. Boken handler opp et klassisk arveoppgjør og en typisk kime til familiekonflikt, nemlig hvem som skal arve hyttene. To søsken har tatt seg av både foreldre og hytter, men når oppgjørets time kommer, melder de to resterende søsknene seg.


"Varsjøen" av Thomas Marco Blatt




Varsjøen av Tomas Marco Blatt, Kolon forlag: forlagets beskrivelse av boken som lavmælt og  til tider komisk, om en mann som får snudd både fortid og nåtid på hodet, pirrer min nysgjerrighet. Jeg har tidligere lest en ungdomsbok av forfatteren, og selv om den ikke ble en favoritt, ble jeg langt fra avskremt.










9788210055072.jpgHver gang du forlater meg av Linnéa Myhre, Tiden forlag : jeg leste hennes forrige bok, Kjære, som jeg likte ganske godt. I tillegg virker hun å være populær blant unge jenter, så dermed blir boken interessant for meg både med tanke på målgruppen jeg jobber med og meg selv. Hennes to foregående bøker har hatt form av dagbok og brev, mens denne gangen kommer hun med en roman som faktisk er en roman, og handler om kjærlighetssorg og å slippe taket. Spennende å se om hun lykkes.





"Jane Ashlands gradvise forsvinning - roman" av Nicolai HoumJane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolaj Houm, Tiden forlag: en amerikansk dame kommer til Norge for å oppsøke fjerne slektninger, men ender opp uten mobildelning, kart eller mat i den norske fjellheimen. En bok om sorg og søken etter en ny mening.

torsdag 11. august 2016

Booker Longlist 2016: His Bloody Project

His Bloody ProjectHis Bloody Project av Graeme Macrae Burnet er en av de 13 romanene som er inne på Man Booker-juryen sin langliste dette året. Boken starter med et forord der forfatteren forteller at  mens han lette i gamle arkiver etter informasjon om sin bestefar, kommer han over avisklipp som omhandler en eldre slektning som begikk trippelmord i 1869. Han begynner å grave mer i denne saken som tilslutt har endt opp som denne Booker-nominerte romanen. Den første og største delen i boken er tilsynelatende hovedpersonen Roderick Macrae egne autentiske memoarer som han så fant. Det står i forordet at man ikke kan være helt sikker på dette, og noe av tvilen handler om hvor velformulerte de er:
"It was the existence of the memoir, rather than the murders themselves, which turned the case into something of a cause célèbre. The memoir - or at least the most sensational parts of it - was later reprinted in countless chapbooks or "penny dreadfuls" and provoked great controversy. Many, especially among the literati of Edinburgh, doubted its authenticity." 

Roderick er en 17-år gammel gutt/mann som vokser opp i en liten landsby i det skotske høylandet. Han har en eldre søster og to yngre tvillingssøsken, men da moren skal føde sitt neste barn går det galt og hun dør. Det er etter dette det går galt med resten av familien også. Faren er en stillferdig, men hard mann som tyr til vold for å straffe sine barn. Etter at hans kjærlige kone dør hardner han enda mer. Når en av hans naboer som han allerede har et anstrengt forhold til blir utnevnt til konstabel (constable) og får en rolle som gir han ansvar for at regler blir overholdt i landsbyen, blir forholdet mellom dem enda mer anstrengt.

"I should state from the outset that some bad blood existed between my father ans Lachlan Mackenzie long before I was born. I cannot testify yo the source of the animosity, for my father has never spoken of it. (Loc 261)"

Denne romanen inneholder mye og jeg synes den fungerer på flere plan. Den fungerer veldig godt som en historisk roman om hvordan det var å vokse opp som fattig bondesønn i det skotske høylandet. Den tar for seg sosiale forskjeller og maktforhold som gjør det vanskelig å komme seg ut av fattigdommen. Den tar i aller høyeste grad for seg psykologi, menneskers forventninger og hvordan hendelser og oppførsel kan oppleves forskjellig. Det er en krimhistorie med snev av true crime som pirrer manges nysgjerrighet, og den er spennende å diskutere etterpå. Hvem som egentlig skrev memoaret og hva som er autentisk eller ikke i denne boken (for det er jo en roman tross alt), spiller ikke så stor rolle når det kjennes så autentisk for meg som leser.

Både formatet og oppbyggingen av boken gjør den ekstra spennende og original. Det er ingen forfatter (annet enn i forordet) eller forteller som leder oss gjennom hele historien, noe som gjør meg som leser usikker. Først får vi lese gjerningsmannens egne memoarer, før vi leser legens undersøkelser, patologirapport, og til slutt rettssaken der ulike vitner forteller hvordan de har opplevd både ugjerningen og gjerningsmannen i forkant av det som skjedde. At vi ikke helt vet hva som har skjedd heller før mot slutten av memoarene bidrar også til spenning. Dette er ikke en whodunnit, men snarere whydonnit og til og med whatsdone:-) At fortelleren muligens er upålitelig og vitnene likeså, gjør at vi som lesere ikke egentlig vet hva som er sannheten, akkurat som vi sjelden gjør det i virkeligheten. Boken er bygget opp som en noe utradisjonell krim der vi altså vet hvem som har utført den kriminelle handlingen, men ikke helt hva eller hvorfor.


Rettssaken er nok den mest undeholdende delen, det er der det hele snøres inn og ulike vitner skal fortelle om gjerningsmannen som person, og hva som skjedde i forkant av drapene. Det artigste her er kommentarer om hva avisene skrev, avistegninger og spøker og sitater fra blant annet Mr Philby, en av journalistene som dekket saken, der han blant annet beskriver vitnenes fremtoning: 
"Not a single newspaper omitted mention of Mrs Murchison`s striking appearance and Mr Philby was even moved to note that "no juryman with blood in his veins could doubt a word that emerged from such lips"" (Om Carmina Murchison, nabo. Loc 2987).
Eller:
"The good doctor was by this time, wrote Mr Philby, "becoming rather flustered and glanced about as if hoping to find a whisky bottle secreted in the witness box" (Om fengselslegens noe pinlige vitnemål. Loc 3776 )"

Denne boken kan absolutt anbefales. Jeg har foreløpig kun lest denne, så skal ikke uttale meg om hvordan den er sammenlignet med resten av langlisten, men tror den er blant de mer leservennlige. Jeg kan advare mot noe sterkt og grafisk innhold i beskrivelsene av drapene, men det er ikke en stor del av boken, og sikkert ikke noe å snakke om for den jevne krimleser. Både blant norske og internasjonale Booker-lesere på Goodreads virker His Bloody Project å være en favoritt, så det blir spennende å se om juryen synes den er verdig en plass på listen når den kortes ned til 6 bøker i september. Om du vil lese mer om Booker og langlisten anbefaler jeg bloggen Har du lest?