tirsdag 21. februar 2017

Biosirkel: Rags to Riches: Trevor Noah

Moshonista har i årets første runde av biosirkelen utfordret oss til å finne en bok om noen som har gått fra fattig til rik eller omvendt. Jeg var innom flere alternativ og forsøkte først å lete i bokhyllen, men fikk tilbakemelding om at valgt person ikke var fattig nok, eller ble ikke nysgjerrig nok selv til å velge noen av dem. Som vanlig endte jeg opp med å lete hos Audible istedenfor, for biosirkel er som oftest lik lydbok, og derfor som vanlig forsinket (den eneste gangen jeg rakk fristen leste jeg en trykt bok). Bloggdato var egentlig 15. februar, men litt forsinkelse blir nok godtatt, og så blir det spennende om biogeneralen godkjenner valget av biografi.

Born a CrimeBoken jeg til slutt valgte er Trevor Noah sin Born a Crime, en samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Trevor Noah var for meg ganske ukjent komiker som jeg har hørt om fordi han overraskende overtok et av de større talkshowene i USA, The Daily Show, etter John Stewart. Jeg har aldri sett programmet eller hans stand-up, men kommer mest sannsynlig til å sjekke ut sistnevnte.

Tittelen, Born a Crime, spiller på at Trevor har en svart mor og en hvit far, noe som var ulovlig og ble straffet med fengsel under apartheid. Tidlig i livet ble han holdt for det meste innendørs, og moren måtte late som hun var barnepiken hans hvis de skulle bevege seg utendørs, da han tydelig var lysere i huden enn henne. Faren fikk kun se sønnen i skjul en sjelden gang. Hvis de skulle utendørs var det i forskjellige parker eller på sightseeing til hvite familiers palass, da de ikke hadde penger til noe annet.

Til tross for at Trevor var et produkt av noe strengt ulovlig og egentlig var i stor fare, opplevde han sin egen barndom som ganske trygg og god. Hans sterkt religiøse mor, som gikk i tre forskjellige kirker hver søndag (for hvite, for svarte og for fargede), passet på at Trevor ikke ble et offer på noen som helst måte. Selv om hun som fattig svart alenemor var dårlig stilt i Sør-Afrika nektet hun å godta det, og spesielt å godta at sønnen ikke skulle ha muligheter i livet. Det er så vidt nevnt at Trevor begynte å turnere som komiker som ung voksen, men vi skjønner likevel ut fra denne boken at dette er en mann som har gjort suksess til tross for svært dårlige odds.

Og når vi snakker om Trevor sin mor er hun litt av en karakter. Denne boken er på mange måter en hyllest til henne, men hun blir langt i fra fremstilt kun positivt. Her er det så mye "tough love" at Trevor heller velger å bli værende i fengsel enn å risikere morens vrede, etter å ha bli stoppet av politiet i en bil lånt av stefaren uten lov. Samtidig er hun lite redd for autoriteter når hun mener de tar feil, og hun nekter å godta alt av begrensninger samfunnets normer ønsker å legge på henne og sønnen. Når apartheid opphører klarer hun utrolig nok å skaffe seg jobb som sekretær, en jobb først og fremst hvite kvinner får, noe som fører til at den lille familien blir bedre stilt enn mange andre. Ettersom Trevor vokser til viser han også at han kan finne sine egne måter å tjene penger på.

Boken er delt inn i 18 historier fra både tidlig barndom og opp til han ble en ung voksen. De omhandler alt fra svært alvorlige hendelser, til mer allmenne som når Trevor forelsker seg for første gang, eller hvor utfordrende det kunne være å vokse opp som hverken svart eller hvit. De kommer ikke kronologisk, noe som kan være litt forvirrende, da jeg ikke alltid klarte å plassere hendelsene i forhold til hverandre, men det er ikke noe stort problem for opplevelsen av boken. Mange av historiene er som sagt ganske dramatiske og alvorlige, som da Trevor, moren og lillebroren blir kidnappet etter at bilen deres får motorstopp, og blir tvunget til å slenge seg ut av kidnapperens bil i fart og løpe. Noen historier er hysterisk morsomme, som når en enkel rampestrek fra Trevor utløser at hele nabolaget tilkalles for å drive ut onde krefter fra huset deres. Den aller mest morsomme historien handler om en danser som heter Hitler, men mer enn det vil jeg ikke avsløre her.

Jeg kan absolutt anbefale denne lydboken. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

fredag 10. februar 2017

Dette leste jeg i januar

Vi er allerede langt ut i februar, men her kommer likevel oppsummering fra januar. I januar leste jeg 6 bøker, noe som ikke er så verst for å være meg. Jeg har vel pleid å lese 4-5 bøker på en gjennomsnittlig måned. Nå skal det sies at 3 av bøkene var påbegynt før årsskiftet, men hvem bryr seg vel om det. Kun en av bøkene har så langt blitt videre omtalt (trykk lenke), men to av bøkene har i det minste et påbegynt innlegg som forhåpentligvis kommer i neste uke. Jeg begynte å skrive om de ulike bøkene, men fant ut at det kom til å bli et veldig langt innlegg, og at det kanskje var bedre å forsøke å fordele innleggene litt mer utover måneden. Her er de leste bøkene fra januar:
"To søstre" av Åsne Seierstad"If I Was Your Girl" av Meredith Russo
Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial Killer av Monte Francis
Menn som ingen treng av Frode Grytten
To søstre av Åsne Sejerstad
Leiligheten av Nora Szentiványis
Salt to the Sea av Ruta Sepetys
If I Was Your Girl av Meredith Russo

"Leiligheten - roman" av Nora Szentiványi"Menn som ingen treng" av Frode Grytten"Ice and Bone Tracking an Alaskan Serial Killer" av Monte Francis"Salt to the Sea" av Ruta Sepetys

Januar har vært en innholdsrik lesemåned der jeg synes jeg har lært mye av bøkene jeg har lest. Jeg har vært i Alaska og lært litt om både kriminalstatistikk og statens skyggesider, jeg har fulgt den norske mann i ulike varianter, en fars desperate kamp for å få døtrene sine tilbake fra Syria og lært om radikalisering av ungdom i vesten, jeg har vært i Budapest og møtt en familie som har blitt revet fra hverandre etter at en generasjon flyktet fra kommunismen, mens den andre ble, jeg har fulgt fire ungdommer tvunget på flukt under andre verdenskrig og jeg har blitt kjent med Amanda, født Andrew, og hvordan det er å endelig kunne være seg selv, men å likevel måtte bære på en stor hemmelighet for å bli akseptert. Jeg har hatt mange virkelig gode leseopplevelser, men hvis jeg må trekke frem noen var det To søstre og Salt to the Sea som gjorde mest inntrykk.

Når det gjelder målene jeg satt meg har jeg kommet godt i gang med bokhyllemålet, som er viktig, da dette blir verre å følge opp ettersom nye utgivelser kommer i stadig større omfang i løpet av året. 5 av de 6 leste var hentet fra egen bokhylle. Jeg har lest 2 ulike nasjoner og altså fått 2 kryss der, men det skulle jammen litt til å ikke klare det i løpet av årets første måned. Kryssene for Norge og USA kommer nesten av seg selv og jeg har lest 3 fra hvert land i januar. Til tross for dette har jeg faktisk i tillegg vært i både Ungarn, Syria, Tyrkia og Polen gjennom handlingen i bøkene, og det teller absolutt for noe. Jeg har ellers lest 2 av 5 non-fiction og tror ikke det blir noe problem å oppfylle det målet ettersom jeg er veldig fristet til å lese mer.

Hva så med februar, en kort måned som allerede nærmer seg halvveis? Jeg må få minst et 1001/klassiker-kryss, og helst to. Jeg holder på med Blodmeridianen av Cormac McCarthy som jeg må tvinge meg selv litt til å komme ordentlig i gang med. En tung bok når det kommer til både språk og innhold, men jeg liker den. Ellers er jeg veldig fristet til å lese mer Ian McEwan etter at den ene bokbloggeren etter den andre har skrevet om ham i det siste. Sementhagen er trukket frem som en favoritt hos flere, den er kort og den er en av hans tidligste bøker (den tidligste på 1001), så det må helt klart bli første bok ut (selv om det er Lørdag jeg har i bokhyllen). Han vil også gi en nytt, om enn noe opplagt, nasjonalitetskryss. Jeg har også lyst å lese flere av fjorårets Printz-aktuelle før jeg begynner på dette årets bøker.

tirsdag 31. januar 2017

Bokhyllelesing: Salt to the Sea av Ruta Sepetys

Salt to the Sea ble påbegynt tidlig i 2016 og nå tidlig i 2017 er jeg endelig ferdig med den. Hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid er nok at den ble påbegynt som lydbok, og det funket bare ikke. Det er mulig starten på boken er litt treg og at det ville gått bedre etter hvert, men det var først da jeg plukket opp den trykte utgaven at det virkelig tok seg opp. Jeg synes det var en sterk historisk ungdomsroman om unge mennesker på flukt ved slutten av andre verdenskrig.
"On September 1, 1939, Germany invaded Poland from the west. On September 17, 1939, Russia invaded Poland from the east. I remember these dates. Two warring nations gripped Poland like girls fighting over a doll. One held the leg, the other the arm. They pulled so hard that one day, the head popped off  (s. 202)."

Salt to the Sea

I Salt to the Sea er vi altså på slutten av andre verdenskrig der vi blir kjent med fire ungdommer. Alle fire, sammen med utallige andre, flykter fra sovjetiske soldater, mot kysten, der flere tyske skip skal frakte flyktninger, soldater og offiserer i trygghet over Østersjøen. Boken tar for seg den sannsynligvis største, men kanskje minst kjente, skipskatastrofen i historien, senkningen av skipet Wilhelm Gustloff.
"Hundreds of thousands had descended upon Gotenhafen from the depths of East Prussia and the Baltic countries. They now pushed and floated, like human driftwood, near the harbor. Vehicles shrieked their horns, carving a narrow path through the sea of refugees. A crowd gathered around a small girl who had been hit by a car. Hooded crows feasted on the innards of a dead horse in front of an overturned wagon. People wandered, looking constantely to the sky in fear of the Black Death. On the side of the road, where the earth had been turned by tank treads, an emaciated cow wailed. Its udders had frozen and burst overnight (s. 184)." 

De fire unge menneskenes veier krysses etter hvert. Joana , Emilia, Florian og Alfred har ulik nasjonalitet, bakgrunn og mål, men alle savner de noen, venner og familie, som de ikke vet hvordan har det. Vi møter de fire i hver sine kapitler gjennom hele boken. Jeg har sett noen innvendinger fra lesere på Goodreads mot at de korte kapitlene og at de ulike synsvinklene gjør at vi som lesere ikke blir ordentlig kjent med karakterene. Jeg synes både at kapitlene er korte, og har ulike synsvinkler, som jeg er veldig glad i, gjør boken mer spennende og interessant. Boken er nemlig også bygget opp slik at hver karakter sin historie blir avdekket sakte. Alle har de hemmeligheter og grusomme ting de har opplevd som de ikke vil dele. På denne måten blir boken veldig spennende og drivende ved at vi får små smakebiter og cliffhangere hele tiden. For noen vil nok dette fungere og for andre ikke.


Boken har naturlig nok mange grusomme scener, det er tross alt snakk om krig og flukt. Scenene blir på mange måter enda mer grusomme fordi de blir fortalt til oss på en nærmest nøytral måte. På denne måten forstår vi bedre at menneskene vi møter, som er på flukt, har levd i krig i flere år, blitt utsatt for grusomheter, eller sett andre bli utsatt for dem, mistet sine nære, eller de aner ikke hvor i verden de er. Disse menneskene stopper nesten ikke opp mer, for å ta inn over seg elendigheten rundt seg.

Selv om disse scenene blir fortalt med en nesten kjølig distanse så står miljøet rundt og handlingen levende foran meg. Krigen og herjingene, fra øde skog til den kaotiske havnen, desperate mødre, alt ser jeg veldig godt foran meg.

Vil du ha en spennende, både vond og varm bok som samtidig lærer deg litt historie, så tror jeg dette er boken for deg. Da jeg skulle lese litt mer om dette fant jeg forresten ut at Günther Grass sin I krabbegang faktisk handler om denne katastrofen, og enda en bok ble satt på leselisten.

Hedda hos Boktanker arrangerer bokhyllelesing for å få kuttet litt i ulestbunkene hjemme i bokhyllen. Januar-kategorien var en bok med blått omslag og da passet det fint å gire opp i lesingen av Salt to the Sea, noe jeg ikke angret på.

fredag 20. januar 2017

Bokhyllelesing 2017 - januar er tiden for planlegging

Som jeg skrev i oppsummeringsinnlegget mitt tidligere har jeg planer om å delta i Hedda hos Boktanker sin bokhylleutfordring. Her finnes det ulike kategorier for å komme seg gjennom noen av de uleste bøkene i bokhyllen, som etter hvert teller flere hundre. Jeg er egentlig ikke så glad i å skulle lese bestemte bøker til bestemte tider, men siden jeg er så utrolig glad i å lage lister , så lager jeg en foreløpig plan på hvilke bøker jeg vil lese, men det er godt mulig de endres underveis. Planen for 2017 er å lese minst 15 bøker fra bokhyllen, så å delta på Heddas 10 kategorier burde gå helt fint.
                                  

JANUAR: Les en bok med blått omslag
Salt to the sea av Ruta Sepetys. En bok jeg har holdt på med en stund på lydbok, eller ikke holdt på med er muligens mer riktig å si. Da jeg på kort varsel skulle være prøvevakt på jobben en dag, plukket jeg den med meg fra hyllen i trykt utgave og likte boken mye bedre enn i lydbokversjon. Den skal derfor bli prioritert nå, og jeg er allerede over halvveis. Boken er også aktuell for Printz-prisen (ungdomsbokpris delt ut av den amerikanske bibliotekforeningen, ALA) som deles ut nå i januar og er en historisk YA-bok fra andre verdenskrig.

FEBRUAR : Les en bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
Her er det jo så mye å ta av at jeg håper jeg rekker to. Blodmeridianen av Cormac McCarthy skal i hvert fall lese i en slags bokhyllesamlesing sammen med Labben. Boken skal være ganske voldelig og for de spesielt interesserte i følge Haruhi (hun er en av dem), så det er bare å stålsette seg.

MARS: Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
Nok en gang skal Labben og jeg samlese fra egne bokhyller og nå er det Robison Crusoe, som jeg kjøpte inn i fjor for å lese til en av rundene i 1001-lesesirkelen. Litt samlesingspress håper jeg gjør susen.
 
APRIL:  Les en skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990:
Her har jeg også flere gode kandidater og kommer ikke til å velge før det nærmer seg. Men som bergenser og kvinne synes jeg det er en skam at jeg ikke har lest Torborg Nedreaas, og det til tross for alt det fine mormor sa om bøkene hennes i alle år. Jeg har Musikk fra en blå brønn, første roman om Herdis, stående i bokhyllen. Andre aktuelle kandidater er Herbjørg Wassmo med Huset med den blinde glassveranda eller Tarjei Vesaas med Fuglane som begge er på 1001-listen.

MAI : Les et skuespill eller ei diktsamling:
Jeg er litt skeptisk til begge disse sjangrene, og spesielt skuespill. Jeg synes skuespill er best på teater og basert på den lille erfaringen jeg har med å lese skuespill liker jeg det ikke. Ikke tror jeg at jeg har noen i bokhyllen heller. Nå har jeg et eget mål om å lese minst to diktsamlinger i 2017, så det er åpenbart at det må bli det. Jeg går for Manilahallen av Ruth Lillegraven som er en diktbiografi (biosirkel??), og tenker at mer fortellende dikt kanskje er stedet å begynne i min jakt på å bli mer komfortabel med lyrikken.
 
JUNI & JULI:  Les en tjukk bok du lenge har utsatt å lese:
Jeg har satt som et eget mål å lese minst to mursteiner i 2017 og de to jeg ser for meg å lese er Anna Karenina av Tolstoj og A Brief History of Seven Killings av Marlon James. Sistnevnte ble påbegynt for lenge siden, men siden den er både tjukk og har et tungt språk har den blitt liggende på nattbordet. Flere har sagt at jeg bare må komme meg halvveis, så går alt greit, så jeg har virkelig tenkt å gjøre et forsøk i år.

AUGUST: Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla:
Den åpenbare løsningen her ville vært å ta nummer 15 på min bokhylleliste hos  List Challenges der bøkene er nummerert. Da plass nummer 15 falt på Moby Dick kjente jeg at jeg ikke var klar for det, men om det endrer seg til august får jeg heller endre. Så etter å ha telt framlengs og baklengs på alle bokhyllelistene mine fant jeg endelig en jeg ble fornøyd med, nemlig Når gjøken galer av Robert Galbraith aka J.K.Rowling. Siden jeg liker alt det andre jeg har lest av forfatteren veldig godt og (kvinnelig) britisk krim vanligvis er min favorittkrim, er jeg veldig klar for denne.
 
SEPTEMBER:  Les en bok av en forfatter du ikke har lest før:
Jeg har store planer om å endelig få lest Jane Austen i år. Jeg har tidligere kun lest halve Northanger Abbey, så regner ikke det som å ha lest noe av henne. Jeg synes det var tungt å lese og det fenget ikke den gangen. Jeg vil derfor nå prøve meg på Pride and Prejudice siden jeg kjenner historien og deler av teksten etter å ha sett flere ulike varianter av den på film og TV. Håper jeg kommer meg gjennom denne gangen.

OKTOBER:  Les en bok med en svært kort tittel:
Her vil jeg lese en bok som har vært på leselisten min ganske så lenge, nemlig Speak av Laurie Halse Anderson. Dette er en bok som dukker opp på lister over de beste amerikanske ungdomsbøkene, og som er en av de bøkene som til stadighet blir utfordret på skoler o.l. som problematisk rundt om i USA. I september arrangerer blant annet den amerikanske bibliotekarforeningen Banned Books Weeks som setter fokus på bøkene som har vært forbudt eller fortsatt blir meldt inn som uønsket av foreldre, lærere osv. En måned for sent, men likevel ganske passende.
 
NOVEMBER & DESEMBER: Les en bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur:
Etter at flere bokbloggere har skrytt av Elskede av Toni Morrison har jeg fått veldig lyst å lese den. Jeg skulle lese den i fjor, men tiden strakk ikke til. Jeg så filmen da den gikk på kino på slutten av 90-tallet (på grunn av Oprah som jeg og venninnene mine var veldig opptatt av den gangen), og ble fascinert, men mest forvirret, og det ble ikke helt den opplevelsen vi hadde håpet på. Jeg er derfor spent på om boken, og noen år på baken, gjør noe med det inntrykket. Boken har jeg faktisk på både norsk og engelsk.


søndag 15. januar 2017

De beste bøkene jeg leste i 2016

Jeg lovet tidligere i uken å komme med de beste bøkene jeg leste (ferdig) i 2016. Det ble ikke en topp 10, men heller bøkene delt inn i ulike kategorier, så her er de:


"Oldemor" av Anna FiskeÅrets mest rørende: Oldemor av Anna Fiske: jeg har blitt veldig glad i å lese bildebøker de siste årene og siden jeg har små barn leser jeg mye av det til dem. Det er ikke alltid mine barn og jeg får de samme favorittene, eller får det samme ut av bøkene, og noen ganger ender jeg opp med å lese alene. Uansett, Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hu n har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.


"Ikke si at du er redd" av Giuseppe CatozzellaÅrets ettertenksomme: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella. Boken fikk et eget innlegg som en del av Moshonista sin biosirkel i fjor. Den handler om Samia, en ung somalisk jente med en drøm å løpe, som blir tvunget på flukt av krig.  Jeg likte godt å lese om oppveksten i Somalia, og ved å følge Samia helt fra en relativrt lykkelig barndom gjør det enda sterkere å lese om det tunge valget hun tar om å legge ut på Reisen til Europa etter at al-Shabaab tar makten i hjemlandet. Selv om jeg hadde innvendinger til fortellerstilen, synes jeg denne boken er viktig å lese.



Everything, EverythingÅrets mest medrivende: Her har jeg egentlig flere kandidater og alle er amerikanske YA-bøker. I sommer leste jeg to av de beste, Everything, Everything av Nicola Yoon og The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie. Førstnevnte handler om en tenåringsjente, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie (i mangel av bedre norske ord).

The Absolutely True Diary of a Part-Time IndianThe Absolutely True Diary of a Part-Time Indian er en bok jeg har hatt på leselisten noen år og endelig fikk jeg lest den. Den troner helt mot toppen av 2016-favoritter og handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken.



"Blekkspruten" av Gro DahleÅrets sterkeste: Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus: etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur fikk jeg virkelig opp øynene for Dahle/Nyhus sine bildebøker gjennom Sinna mann. Også Krigen som Dahle siden skrev med sin datter, om skilsmisse, er en veldig sterk bok. For disse bildebøkene er sterke saker, men så utrolig viktige. Blekkspruten handler om overgrep på barn, et dessverre aktuelt tema i Norge for tiden. Blekkspruten er storebroren som overgriper, når de to er alene på rommet og armene er overalt. Når de leker og tuller i stuen er storebror Apen. Jeg kan røpe såpass at boken har en slutt der lillesøster blir forstått og problemet tas på alvor når hun forteller om det til foreldrene. Det kommer tydelig frem at dette ikke skal være en hemmelighet. Men boken viser også hvordan pappa først blir en struts og ikke vil høre om det. Jeg sier det igjen, men jeg nok en gang så imponert over hvordan så vanskelige tema blir behandlet av forfatterparet. Jeg håper ikke lærere og foreldre vegrer seg for å lese og ikke minst snakke om disse bøkene til barn og ungdom, og kanskje også voksne eller bare lese dem selv for å forstå litt mer.



"Vanære" av J.M. CoetzeeÅrets 1001-bok: Vanære av J.M. Coetze: David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.


All That Man IsÅrets menn: All That Man Is av David Szalay: Szalay sin roman består av ni historier om ni forskjellige menn rundt om i Europa og minner mest om en novellesamling. Noen av historiene fenger og treffer mer enn andre, men her er virkelig mange gode om den moderne mann. Jeg liker også oppbyggingen av boken der første fortelling handler om to tenåringsgutter og den siste om en eldre mann, og historiene mellom har hovedpersoner med stigende alder. Denne "kronologien" og at første og siste historie har en lett forbindelse er muligens det som gjør at den har kunnet gå som roman i og med at den endte på kortlisten til en prestisjefylt romanpris som Booker. Noveller eller ikke, den anbefales og da jeg leste Grytten sin Menn som ingen treng minnet de om hverandre veldig i tematikk.



His Bloody ProjectÅrets Booker: His Bloody Project av Graeme Marcrae Burnet:: denne boken var en av de få som fikk sitt helt eget innlegg som kan leses ved å trykke på tittelen. Den var også en bok jeg leste i forbindelse med Booker og den ble nok min favoritt derfra. En historisk psykologisk krim, presentert som en sann historie. Den har en spennende oppbygging med en blanding av forbryterens egne memoarer, patologirapporter, rettsaksnotater, intervjuer o.l. Som jeg skrev i innlegget om boken er ikke dette en whodunnit, men snarere en whydonnit eller til og med whatsdone.




"Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider" av Morten A. StrøksnesÅrets sliter: Havboka av Morten Strøksnes: selv om boken er årets slitebok betyr det ikke at jeg ikke likte den, men heller som en liten bragd som var verdt slitet. Jeg leser lite sakprosa og merker at det krever en annen type oppmerksomhet enn for eksempel romaner. Og da tenker jeg først og fremst på de delene som tar for seg ulike faktaopplysninger. Jeg ønsker å få med meg alt, og å huske det. Havboka er en nydelig hyllest til havet, den gir innblikk i noe av det nesten uendelige dyrelivet som befinner seg der, og de enorme områdene vi landkrabber ikke tenker på så ofte og kanskje også tar for gitt. Blandingen av spennende skildringer av Morten og Hugo sine utflukter på jakt etter Håkjerring, anekdoter og kunnskap om havet gjør dette til et lite mesterverk av en bok.


"Arv og miljø - roman" av Vigdis HjorthÅrets norske roman (utgitt 2016): det er vanskelig å komme utenom Vigdis Hjorth og hennes Arv og miljø  i denne kategorien. 2016 ble året der jeg leste tungvekterne fremfor de mer ukjente av romanforfatterne, og to av dem leverte virkelig også (jeg snakker om Renberg), men Arv og miljø var den som stod mest frem for meg. Det handler tilsynelatende om en arvestrid om to hytter, men egentlig er det en historie om familie, hemmeligheter, fornektelse, kommunikasjon og mangel på sådan. Det viser seg at hovedperson Bergljot har gode grunner til å ikke ville ha hatt kontakt med familien, i hvert fall i følge henne selv. Selv om alle sikkert har fått med seg hva denne boken handler om gjennom massiv mediedekning, så vil jeg ikke skrive det siden det ikke er noe som avsløres før et stykke ut i boken. Arv og miljø har så skarpe observasjoner på hvordan vi snakker sammen når det er noe vi ikke vil snakke om, hvordan vi manipulerer hverandre for å forsvare oss selv, spesielt når det du skal forsvare er så alvorlig og utenkelig som her.  Deler av boken som handler om Bergljot sine tanker er skrevet som en slags bevissthetstrøm. Det kan virke rotete, men det fungerer godt, fordi det er jo sånn tanker er.


"Det hjelper ikke å blunke" av Lene AskÅrets norske ungdomsbok (utgitt 2016): Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask: forfatteren debuterte med denne ungdomsromanen i fjor og den står for meg frem som den beste av de norske ungdomsbøkene jeg rakk å lese (og det var en del), et lite hakk foran Anders Torland sin Engel i snøen. Lily ble født med ganespalte og har et arr som deler leppen i to. Frem til nå har hun ikke brydd seg noe særlig, men nå våkner følelsene for det motsatte kjønn, og alt som tidligere ikke var så viktig betyr plutselig alt. Ting som før betydde alt derimot, som foreldrene, tar hun avstand fra egentlig uten å ville det, følesene for bestekameraten endrer seg nesten over natten uten at hun vil det, og alt virker håpløst. Boken får så godt frem de vanskelige og forvirrende følelsene rundt det å gå fra barn til ungdom.