søndag 15. januar 2017

De beste bøkene jeg leste i 2016

Jeg lovet tidligere i uken å komme med de beste bøkene jeg leste (ferdig) i 2016. Det ble ikke en topp 10, men heller bøkene delt inn i ulike kategorier, så her er de:


"Oldemor" av Anna FiskeÅrets mest rørende: Oldemor av Anna Fiske: jeg har blitt veldig glad i å lese bildebøker de siste årene og siden jeg har små barn leser jeg mye av det til dem. Det er ikke alltid mine barn og jeg får de samme favorittene, eller får det samme ut av bøkene, og noen ganger ender jeg opp med å lese alene. Uansett, Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hu n har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.


"Ikke si at du er redd" av Giuseppe CatozzellaÅrets ettertenksomme: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella. Boken fikk et eget innlegg som en del av Moshonista sin biosirkel i fjor. Den handler om Samia, en ung somalisk jente med en drøm å løpe, som blir tvunget på flukt av krig.  Jeg likte godt å lese om oppveksten i Somalia, og ved å følge Samia helt fra en relativrt lykkelig barndom gjør det enda sterkere å lese om det tunge valget hun tar om å legge ut på Reisen til Europa etter at al-Shabaab tar makten i hjemlandet. Selv om jeg hadde innvendinger til fortellerstilen, synes jeg denne boken er viktig å lese.



Everything, EverythingÅrets mest medrivende: Her har jeg egentlig flere kandidater og alle er amerikanske YA-bøker. I sommer leste jeg to av de beste, Everything, Everything av Nicola Yoon og The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie. Førstnevnte handler om en tenåringsjente, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie (i mangel av bedre norske ord).

The Absolutely True Diary of a Part-Time IndianThe Absolutely True Diary of a Part-Time Indian er en bok jeg har hatt på leselisten noen år og endelig fikk jeg lest den. Den troner helt mot toppen av 2016-favoritter og handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken.



"Blekkspruten" av Gro DahleÅrets sterkeste: Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus: etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur fikk jeg virkelig opp øynene for Dahle/Nyhus sine bildebøker gjennom Sinna mann. Også Krigen som Dahle siden skrev med sin datter, om skilsmisse, er en veldig sterk bok. For disse bildebøkene er sterke saker, men så utrolig viktige. Blekkspruten handler om overgrep på barn, et dessverre aktuelt tema i Norge for tiden. Blekkspruten er storebroren som overgriper, når de to er alene på rommet og armene er overalt. Når de leker og tuller i stuen er storebror Apen. Jeg kan røpe såpass at boken har en slutt der lillesøster blir forstått og problemet tas på alvor når hun forteller om det til foreldrene. Det kommer tydelig frem at dette ikke skal være en hemmelighet. Men boken viser også hvordan pappa først blir en struts og ikke vil høre om det. Jeg sier det igjen, men jeg nok en gang så imponert over hvordan så vanskelige tema blir behandlet av forfatterparet. Jeg håper ikke lærere og foreldre vegrer seg for å lese og ikke minst snakke om disse bøkene til barn og ungdom, og kanskje også voksne eller bare lese dem selv for å forstå litt mer.



"Vanære" av J.M. CoetzeeÅrets 1001-bok: Vanære av J.M. Coetze: David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.


All That Man IsÅrets menn: All That Man Is av David Szalay: Szalay sin roman består av ni historier om ni forskjellige menn rundt om i Europa og minner mest om en novellesamling. Noen av historiene fenger og treffer mer enn andre, men her er virkelig mange gode om den moderne mann. Jeg liker også oppbyggingen av boken der første fortelling handler om to tenåringsgutter og den siste om en eldre mann, og historiene mellom har hovedpersoner med stigende alder. Denne "kronologien" og at første og siste historie har en lett forbindelse er muligens det som gjør at den har kunnet gå som roman i og med at den endte på kortlisten til en prestisjefylt romanpris som Booker. Noveller eller ikke, den anbefales og da jeg leste Grytten sin Menn som ingen treng minnet de om hverandre veldig i tematikk.



His Bloody ProjectÅrets Booker: His Bloody Project av Graeme Marcrae Burnet:: denne boken var en av de få som fikk sitt helt eget innlegg som kan leses ved å trykke på tittelen. Den var også en bok jeg leste i forbindelse med Booker og den ble nok min favoritt derfra. En historisk psykologisk krim, presentert som en sann historie. Den har en spennende oppbygging med en blanding av forbryterens egne memoarer, patologirapporter, rettsaksnotater, intervjuer o.l. Som jeg skrev i innlegget om boken er ikke dette en whodunnit, men snarere en whydonnit eller til og med whatsdone.




"Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider" av Morten A. StrøksnesÅrets sliter: Havboka av Morten Strøksnes: selv om boken er årets slitebok betyr det ikke at jeg ikke likte den, men heller som en liten bragd som var verdt slitet. Jeg leser lite sakprosa og merker at det krever en annen type oppmerksomhet enn for eksempel romaner. Og da tenker jeg først og fremst på de delene som tar for seg ulike faktaopplysninger. Jeg ønsker å få med meg alt, og å huske det. Havboka er en nydelig hyllest til havet, den gir innblikk i noe av det nesten uendelige dyrelivet som befinner seg der, og de enorme områdene vi landkrabber ikke tenker på så ofte og kanskje også tar for gitt. Blandingen av spennende skildringer av Morten og Hugo sine utflukter på jakt etter Håkjerring, anekdoter og kunnskap om havet gjør dette til et lite mesterverk av en bok.


"Arv og miljø - roman" av Vigdis HjorthÅrets norske roman (utgitt 2016): det er vanskelig å komme utenom Vigdis Hjorth og hennes Arv og miljø  i denne kategorien. 2016 ble året der jeg leste tungvekterne fremfor de mer ukjente av romanforfatterne, og to av dem leverte virkelig også (jeg snakker om Renberg), men Arv og miljø var den som stod mest frem for meg. Det handler tilsynelatende om en arvestrid om to hytter, men egentlig er det en historie om familie, hemmeligheter, fornektelse, kommunikasjon og mangel på sådan. Det viser seg at hovedperson Bergljot har gode grunner til å ikke ville ha hatt kontakt med familien, i hvert fall i følge henne selv. Selv om alle sikkert har fått med seg hva denne boken handler om gjennom massiv mediedekning, så vil jeg ikke skrive det siden det ikke er noe som avsløres før et stykke ut i boken. Arv og miljø har så skarpe observasjoner på hvordan vi snakker sammen når det er noe vi ikke vil snakke om, hvordan vi manipulerer hverandre for å forsvare oss selv, spesielt når det du skal forsvare er så alvorlig og utenkelig som her.  Deler av boken som handler om Bergljot sine tanker er skrevet som en slags bevissthetstrøm. Det kan virke rotete, men det fungerer godt, fordi det er jo sånn tanker er.


"Det hjelper ikke å blunke" av Lene AskÅrets norske ungdomsbok (utgitt 2016): Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask: forfatteren debuterte med denne ungdomsromanen i fjor og den står for meg frem som den beste av de norske ungdomsbøkene jeg rakk å lese (og det var en del), et lite hakk foran Anders Torland sin Engel i snøen. Lily ble født med ganespalte og har et arr som deler leppen i to. Frem til nå har hun ikke brydd seg noe særlig, men nå våkner følelsene for det motsatte kjønn, og alt som tidligere ikke var så viktig betyr plutselig alt. Ting som før betydde alt derimot, som foreldrene, tar hun avstand fra egentlig uten å ville det, følesene for bestekameraten endrer seg nesten over natten uten at hun vil det, og alt virker håpløst. Boken får så godt frem de vanskelige og forvirrende følelsene rundt det å gå fra barn til ungdom. 

tirsdag 10. januar 2017

Ha det bra 2016, velkommen 2017!

Et noe sent godt nyttår fra bloggen. Året er allerede 10 dager gammelt, 2 bøker er lest, nye mål for 2017 er allerede publisert, og langlistene til Bokbloggerprisen er lansert, men like fullt er dette det første innlegget i 2017 herfra. Her skal jeg først og fremst snakke om fjoråret, 2016, men også litt om målene for 2017. En liste over de beste bøkene jeg leste i 2016 kommer senere i uken. Om du vil se oversikt over alle bøkene jeg leste, kan du se det under fanen øverst, (eller her om du vil sjekke hvilke av dem du har lest) men her kommer en liten oppsummering av leseåret 2016:




Bøker lest i 2016: 58

Måloppnåelse:
Jeg oppnådde faktisk de aller fleste mål, men manglet en lest bok fra bokhyllen (14/15), og en av de 7 kortlistede romanene til bokbloggerprisen. Det er uviktige detaljer, og det viktigste er at jeg fikk lest mange gode bøker og utfordret meg selv litt. Jeg er kjempefornøyd og målene for neste år ligger i en fane øverst på siden. Jeg har oppjustert noen mål, fjernet noen og lagt til noen, men de store forskjellene er det ikke. Jeg har for eksempel tillagt mål om sjanger som jeg ikke hadde, som lyrikk og non fiction, fordi det er sjangre jeg leser så lite av, men innser at jeg mest sannsynlig liker godt. For å være helt ærlig blir jeg innimellom lei av romaner, og det er viktig å variere for  å holde oppe leselysten.

God start på 2016:
Jeg startet året med å få unna en del 1001-bøker og bøker fra bokhyllen, som jo er  veldig lett i januar siden fristen for anskaffelse går ved 1.1, og du kan lese bøker du fikk til jul til full jubel og måloppnåelse. For eksempel kom jeg endelig i gang med Hellemyrsfolket, leste Siri Hustvedt sin Det jeg elsket som har stått åresvis i bokhyllen, og deltok med både lest bok og blogginnlegg i Moshonista sin biosirkel (det ble vel med det ene innlegget, bortsett fra min lille redningsaksjon på slutten av året). Jokerlesing til Bokbloggerprisen i januar var også et høydepunkt og jeg rakk å lese to bøker jeg kunne stemme på. Jeg hadde rett og slett en veldig god start på året. Det er vel ikke akkurat oppsiktsvekkende at man starter det nye året med nytt mot og god innsats, men jeg gjorde også dette fordi jeg vet at når bokhøsten nærmer seg blir det mye fokus på nye bøker, både Booker og nye norske til Bokbloggerprisen, noe som selvfølgelig slo til.
"Det jeg elsket" av Siri Hustvedt"Lord of the flies a novel" av William Golding"Ikke si at du er redd" av Giuseppe Catozzella"Hellemyrsfolket" av Amalie Skram


I mars kom langlisten til den internasjonale Booker, og jeg klarte ikke la være å engasjere meg her heller. Jeg leste to bøker derfra, White Hunger og A General Theory of Oblivion, fra hhv Finland og Angola, som var gode bøker, men likevel litt trege leseopplevelser. Vinneren, The Vegetarian av Han Kang, rakk jeg ikke, men den ligger på nattbordet og håper å bli lest i år istedenfor. Til tross for en god start på året kom nok høydepunktene likevel om sommeren, da jeg hadde ferie og tid og ro til å lese, og ikke minst plukket jeg frem noen titler jeg hadde hatt lyst å lese en stund. Bøkene jeg valgte da er også de som står frem i flere kategorier som årets favoritter (liste kommer!). På tampen av juli kom den vanlige Booker-prisen med sin langliste, en pris som engasjerer flere bloggere, delvis på bloggene, men i 2016, mest på Goodreads. Jeg endte opp med å lese 4 bøker derfra, hvorav 3 endte opp på kortlisten (His Bloody Project, Eileen og All That Man Is) i september, men blogget kun om en av dem. To av bøkene likte jeg godt, mens de to andre var så der (Eileen og My Name is Lucy Barton). Tre av bøkene skaffet jeg meg, og de ligger fortsatt ulest hjemme, og sånn vokser lesebunkene....
"His bloody project documents relating to the case of Roderick Mccrae" av Greame Macrae Burnet"My name is Lucy Barton" av Elizabeth Strout"Eileen A Novel" av Ottessa Moshfegh"All That Man Is A Novel" av David Szalay

Bokhøsten:
I september kom altså Booker shortlist, det var bokbloggertreff, utdeling av Bokbloggerprisen, og den norske bokhøsten var i gang på ordentlig. En hektisk, men veldig kjekk bokmåned. Jeg endte opp med å lese 23 norske 2016-utgivelser, som må være rundt 40% av det totale antallet leste bøker, i overkant mye spør du meg:-) Men når vi engang er med på å dele ut en pris, så må man jo engasjere seg, og ikke minst er det gøy. Det kommer en god del barne- og ungdomsbøker også om våren, så jeg hadde lest noen titler allerede. Jeg har også vært hakket flinkere til å blogge om de norske bøkene enn andre bøker, men en flink blogger kan jeg ikke kalles i 2016. Jeg rakk også å lese en del nyere utenlandske utgivelser, spesielt innen Young Adult, der jeg følger med på enda en pris, Printz-prisen, som deles ut i januar påfølgende år, og leser bøker anbefalt i grupper på blogg og Goodreads. Jeg må si at jeg enda ikke har funnet en favoritt, men flere middelmådige leseopplevelser. Forhåpentligvis finner jeg noen gode titler når prisen deles ut til en vinner og inntil 4 honor books. Jeg prøver å i hvert fall lese vinneren hvert år.
"Burn Baby Burn" av Meg Medina"The sun is also a star" av Nicola Yoon"Draumeskrivar noveller" av Gunnhild Øyehaug"Arv og miljø roman" av Vigdis Hjorth"Blekkspruten" av Gro Dahle

Litt statistikk :
I følge Goodreads var min lengste bok All That Man Is av David Szalay på 448 sider og den korteste var Snart sover du av Lisa Aisato og Hady Njie på 40 sider. Et nytt mål av året er å lese minst to mursteiner (over 500 sider), da jeg ser at jeg har lett for å prioritere bort disse. Den mest populære  (antall følgere) av bøkene jeg leste i fjor var William Golding sin Lord of the Flies med over 2 millioner følgere (nok en veteran fra bokhyllen min) og den minst populære var Bomulv av Njord Svendsen med kun 2 følgere. Ellers har jeg lest noe sånt som 23 voksenromaner, 3 novellesamlinger, 4 non fiction, 6 (nye norske )bildebøker, 21 ungdomsromaner og 1 essaysamling. Jeg har lest hele 39 bøker av kvinnelige forfattere og bare 19 bøker av menn. Jeg kunne tenkt på kjønnskvotering her, men når man leser mange barne- og ungdomsbøker tror jeg det er sånn det blir, for hovedvekten av de kvinnelige kommer derfra.

Blogging:
De to siste årene har vært noe labre med kun 16 innlegg per år, så vidt litt mer enn ett i måneden. Kun 5 bøker fikk egne innlegg, mens flere bøker fikk ta del i samleinnlegg med ulik lengde omtale av hver bok. Jeg tenker uansett at litt omtale er bedre enn ingen, så i år må jeg i det minste få til to innlegg per måned, altså 24. På høsten startet jeg opp med månedsoppsummeringsinnlegg og det tror jeg at jeg skal fortsette med fra start i år. Intensjonene er nemlig alltid gode og at jeg skal få skrevet flere egne innlegg om hver av bøkene jeg leser, men det er sjelden det blir noe av. Noen ganger blir det med oppsummeringsinnlegget og noen ganger inspirerer det til nye innlegg. Jeg håper også at de ulike lesesirklene jeg deltar i inspirerer til innlegg, ev får  jeg tvinge de frem, som Moshonista sin allerede nevnte biosirkel, Lines bibliotek sin 1001-sirkel, og Boktanker sin bokhyllelesing, og ikke minst at Booker i år fører til mer engasjement på bloggene.

Godt nytt leseår til alle!

Om du vil sjekke hvor mange av bøkene jeg har ulest i bokhyllen du har lest, kan du gjøre det her på List Challenges. 2017 ser også ut til å bli et år med listebonanza i bokbloggsfæren!

torsdag 15. desember 2016

Amanda Palmer og Amy Schumer - rockete frue, frisk frøken og en veldig forsinket biosirkel

I dag er det bloggdato for siste runde i biosirkelen hos Moshonista, der en kan lese biografier på ulike tema annenhver måned. Jeg har forsøkt meg flere ganger, men har vel kun klart å fullføre både bok og innlegg en gang i løpet av de seks rundene i 2016. Denne runden er Is og snø, og jeg holder på med en ganske spennende true crime-bok på lyd om en seriemorder fra Alaska, men boken er langt fra ferdig. Siden jeg har begynt på et innlegg tidligere til rockerunden og skrev en litt lang kommentar om Amy Schumer sin bok til friske fruer-runden, så flesker jeg like så godt til med begge to i dag. Jeg har hørt begge som lydbøker, så det blir dårlig med sitater her.

Amanda Palmer - The Art of Asking:

The Art of Asking; or, How I Learned to Stop Worrying and Let People HelpDenne boken har blitt lest og svært godt likt av flere bokbloggere og andre jeg følger på Goodreads. Jeg kjente ikke så veldig godt til Amanda Palmer på forhånd. Jeg har kommet over et par blogginnlegg som har blitt delt i sosiale medier og har likt det hun har skrevet der. I tillegg hadde jeg fått med meg at hun er gift med Neil Gaiman, noe som både pirret nysgjerrigheten og fikk meg til å tenke at hun må være en bra dame.

Amanda Palmer er rockeartist og en slags pioner innen såkalt crowdfunding (vet ikke hva det heter på norsk). Før hun kom dit jobbet hun som levende statue i mange år, en erfaring som hun skriver mye om i denne boken, og som hun også baserer en god del av sin  TED Talk på. I sin tid som "The Eight Foot Bride", opplevde hun en dyp forbindelse til publikum og at det var kunst hun skapte, selv om ikke alle var enig i det. "Get a job!" var vel en av de vanligste og mest sårende tingene hun fikk slengt etter seg. Hun skriver at kunst tidligere handlet mest om en opplevelse og forbindelse mellom kunsteren og publikum, mens i senere tid har artister blitt kjendiser på en pidestall med større avstand til publikum. Internett og sosiale medier gjør at denne forbindelsen nok en gang kan oppstå. Amanda Palmer har selv brukt dette flittig både for å be om hjelp og for å skape kunst.

Internett og sosiale medier har udiskutabelt forandret mye, og en av de positive tingene er at kunstnere av ulikt slag kan selge eller gi kunsten sin direkte til de som vil ha den, og det gjør at de kan ha større kunstnerisk frihet. Amanda Palmer forteller for eksempel om da hun ønsket å gjøre albumet sitt til et konsept med tilhørende fotobok med fortellinger. Plateselskapet ville ikke det, så hun bestemte seg for å la dem gi ut albumet, men selge fotoboken sin direkte fra nettsiden. Senere brøt hun helt med plateselskapet sitt (på en ganske utspekulert måte) og har blant annet gitt ut album finansiert via Kickstarter. Hun fikk en del kritikk for å ha "tigget" om penger fra vanlige folk, men som hun sier i boken handler det ikke om å tvinge mennesker til å betale for kunst, men å la dem få lov til å gjøre det. Crowdfunding er dessuten i mange tilfeller er en slags forhåndsbetaling av et produkt, for stort sett får den som betaler produktet, filmen, platen eller lignende når den er ferdiglaget, sammen med en del tilleggsprodukter avhengig av hvor mye en betaler. Jeg har selv bidratt til noen prosjekter på Kickstarter, og man føler seg virkelig som en del av det hele. Jeg fikk artige premier, og oppdateringer på prosjektene.

Komikeren Louis C.K. la i år ut serien Horace and Pete for salg kun på sin egen nettside til stor suksess. Han har kunnet gjøre det meste på egne premisser, lage akkurat så mange episoder han vil, ta avgjørelser underveis osv. Nå når han har laget den ferdig kan han selge den til et større selskap som kan distribuere den videre. Nå hadde han tjent nok penger til å gjøre dette uten hjelp fra sitt publikum, så han fikk stort sett bare skryt fra mediene. Denne formen for å lage kunst og kultur er veldig spennende da det som allerede nevnt gir større kunsterisk frihet. Det virker som det har blitt vanligere å samle inn penger på den måten Amanda Palmer gjorde, men at hun var en av de første som gjorde det innen musikkbransjen. Store artister som Radiohead har tidligere gått utenom faste distribusjonskanaler og solgt musikken sin kun på egne nettsider, til den prisen kjøperne selv vil betale. Men de er igjen etablerte artister som har råd til å produsere musikken uten hjelp. Boken til Amanda Palmer handler jo nettopp om all skammen som ligger rundt det å spørre om hjelp, og ikke minst hvor problematisk alt blir når det er penger involvert.

Dette kommer spesielt frem når hun forteller om hvor mye hets og motbør hun fikk etter å ha fått inn 1 million dollar gjennom Kickstarter, og deretter hadde frekkhet nok til å ikke betale fans som frivillige stilte opp i bandet på enkeltkonserter. Ikke bare fra privatpersoner og nettroll, men også journalister var veldig kritiske og harde mot henne. De må da være flau i dag over sin egen uvitenhet om hvordan musikkbransjen har og fortsatt endrer seg. Eller så er denne skammen over å "tigge" om penger og tjenester fortsatt for stor til at kritikk ikke vil komme. Dette handler jo vel så mye om å få lov til å ta del i en kunsterisk opplevelse og prosjekt som at det er en innsamlingsaksjon for en plateutgivelse. Jeg tenker også at dette er prisen hun måtte betale for å være så åpen som hun er. Amanda Palmer skriver også en del om motviljen til å ta i mot eller be om og til og meg å gi hjelp i privatlivet. Hun har mange små fine anekdoter om episoder som har vist henne medmenneskelighet på sitt beste og andre der mistenksomhet trumfer den, og hun snakker om da ektemannen tilbød henne penger til å fullføre musikkprosjekter.

Jeg veksler underveis mellom å bli rørt av hvordan hun skriver om sin kommunikasjon med fansen, til å bli litt irritert. Det er i overkant hvor mye som legges i små ordløse blikk, og det kjennes litt vel amerikansk. Dette kan ha med min veldig usentimentale side som ikke alltid er så velvillig innstilt. På den andre siden synes jeg mye av det hun skriver gir mening og fremstår som ekte. Jeg har tatt meg selv i å begynne å tenke over mitt eget liv både mens jeg hører på lydboken og etterpå. Amanda Palmer leser denne lydboken selv og gjør en svært god jobb. En bonus ved å velge lydbokversjonen av denne boken er at du får en del musikk med på kjøpet. Selv brukte jeg veldig lang tid på å komme meg gjennom boken, men tror jeg først og fremst må skylde på at lydbok og jeg har vært en dårlig match etter at jeg fikk kortere vei til jobb og ikke tar buss.


Amy Schumer - The Girl With the Lower Back Tatoo

Amy Schumer er en erfaren stand up-komiker, manusforfatter og skuespiller i filmen Trainwreck og har fått stor suksess etter at hun fikk sitt eget sketsjeshow på Comedy Central, kalt Inside Amy Schumer. Nå er hun også forfatter av en bok, en bok som nylig fikk flest stemmer i kategorien Best Humor på Goodreads Choice Award. Så vidt jeg kunne se var det den boken som fikk nestflest stemmer av alle bøkene som var med i de ulike kategoriene. Harry Potter and the Cursed Child var den eneste som fikk flere stemmer.

The Girl with the Lower Back TattooJeg tror det er en fordel at jeg har sett Trainwreck og spesielt Amy Schumer sin standup og en god del youtube-moro før jeg leste boken. Jeg liker henne i utgangspunktet ganske godt og vet at hun er morsom. For boken er ikke akkurat kjempemorsom. Hun har kapitler som tar for seg alt fra barndom, ulike kjærester og seksuelle opplevelser, jobber hun har hatt, til lett politisk snakk om strengere våpenkontroll. Hun har faktisk hatt en oppvekst litt utenom det vanlige, med foreldre som gikk fra å være nyrik, til å ha ganske lite penger, skilsmisse, en syk far, og en mor som har vært litt ute av kontroll. Delen jeg likte aller best er likevel den som handlet om årene før hun ble kjent og jobbet hardt som stand-up-komiker. Skulle gjerne lest mer om det.

Hennes innspill til strengere våpenkontroll blir for svak sett med norske øyne, i hvert fall mine, litt sånn forsiktig politikersnakk, at man selvfølgelig ikke skal forby våpen til privatpersoner, men at det må bli litt vanskeligere å få tak i dem. Nå kan jo hvem som helst få tak i ammunisjon og våpen på kjøpesenteret så vidt jeg har skjønt, mens det er langt vanskeligere å  få tak i for eksempel p-piller.  Det er likevel interessant å forstå litt av de kulturforskjellene som er mellom Norge og USA på dette området. Hun sier at hun har flere venner som har våpen, og at det må de jo få lov til, noe som virker helt absurd for meg. Og hun bor og er fra New York-området, ikke sørstatene. Engasjementet hennes stammer fra at en psykisk syk person tok seg inn i en kinosal og skjøt og drepte to kvinnelige publikummere som så på en visning av hennes film Trainwreck. Ikke en helt uvanlig hendelse i USA dessverre.

Ellers er det som Moshonista klaget litt over i sitt innlegg om boken, en god del vaginasnakk i denne boken. Jeg synes det er helt greit og forventet ikke annet etter å ha sett en del Schumer før, men det blir muligens litt i overkant når man leser en hel bok der det tar en såpass stor del. Og selv om jeg hørte boken opplest av Schumer selv, er det et stivere format, enn for eksempel en stand up-scene. At hun snakker mye om å være stolt av egen kropp synes jeg er veldig bra, hun er tross alt del av en industri der kroppsfokuset er ekstremt og kanskje hun kan være med på å endre bildet noe. Men da må hun sikkert snakke høyt og mye, i motsetning til den forsiktige våpenmotstanden. Når du jevnlig blir kalt feit, spurt om kroppen din, og har opplevd å ikke få jobber på grunn av hvordan du ser ut, så skjønner jeg at forholdet til egen kropp blir satt på prøve. Nå har hun nettopp blitt kritisert igjen, fordi hun skal spille en Barbie som føler seg utenfor, i en ny film. Hun er da altfor feit til å være en Barbie kommenterer mange. Men var ikke det poenget da, at hun ikke passet inn, for hvem passer egentlig inn i Barbie-verdenen? Uten å kjenne noe særlig mer til filmen, fikk jeg mer lyst å se den etter den kritikken.

The Girl With the Lower Back Tatoo, en tittel som spiller både på Stieg Larsson sin boktittel og Amy Schumer sin egen tatovering nederst på ryggen (som hun mener er et slags symbol på hvem hun er, en hun er litt flau over, men likevel bærer med stolthet), var en ganske lett fordøyelig sak som fikk meg til å komme litt inn i lydbokmodus igjen. Jeg anbefaler den likevel først og fremst til de som liker Amy Schumer, og anbefaler hennes stand up mer enn boken.

fredag 2. desember 2016

Oppsummering av oktober og november

Desember er her, året nærmer seg slutten, lesemål skal oppnås og snart oppsummeres, julegaver innkjøpes, hus pyntes osv. Ikke minst nærmer fristen for å nominere til bokbloggerprisen i starten av januar. Jeg laget ingen oppsummering fra oktober og siden jeg leste hele 8 bøker da og kun 4 i november tar jeg med alle her i ett innlegg. Jeg legger inn lenker til bøker som er omtalt/anmeldt i andre innlegg og skriver ikke om hver enkelt i dette innlegget. Forhåpentligvis kommer det flere innlegg om disse bøkene i desember.

Lest i oktober:
Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre
Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg (leseeks.)
Hun som kalles søster av Kaia Nyhus Dahle
All That Man Is av David Szalay
The Girl With the Lower Back Tatoo av Amy Schumer
Burn Baby Burn av Meg Medina
Far din av Bjørn Ingvaldsen (leseeks.)
Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus


"The Girl with the Lower Back Tattoo" av Amy Schumer
Oktober var måneden jeg endelig klarte å høre ferdig en lydbok innen rimelig tid. Amy Schumer sin memoaraktige bok var helt grei pluss lesning. Jeg liker hennes stand-up og har sett en del sketsjer, og boken hennes når ikke helt opp til det nivået, og er jo også noe ganske annet. Boken skulle være en del av Moshonista sin biosirkel, men noe innlegg rakk jeg aldri. Siden innlegget er påbegynt kommer det mest sannsynlig, men det er mulig jeg sparer det til en senere runde i biosirkelen.


"Blekkspruten" av Gro DahleEllers leste jeg to romaner, to bildebøker og en ungdomsroman som alle er mulige å nominere til neste års bokbloggerpris i ulike klasser. Favoritten ble nok mor Dahle og ektemannens Svein Nyhus sin bildebok om overgrep mot barn. Gullet kaller storebror for Apen, for han spiser som en og han er morsom og tuller med henne, og noen ganger blir han en elefant som bærer henne på ryggen. Problemet er at han innimellom, når de to er alene, blir til en blekksprut, og da får hun ikke lov til å si noe, og armene hans er overalt, og de har sugekopper. En veldig sterk tekst som viser de vanskelige motstridende følelsene og også bildene får frem sterke følelser med minimalt med fargebruk. Jeg blir stadig imponert over forfatterparets evne til å skrive og tegne om så vanskelige tema på en så kunstnerisk, men forståelig og forhåpentligvis terapeutisk måte. Jeg håper på et eget innlegg for denne boken i løpet av desember.

"All That Man Is - A Novel" av David Szalay"Burn Baby Burn" av Meg MedinaBurn Baby Burn er en av bøkene jeg har lest for å følge med på potensielle vinnere av Printz-prisen som  bl.a den amerikanske bibliotekforeningen, ALA, deler ut til ungdomsbøker i januar. Den hadde blitt skrytt opp i skyene på diverse forum og blogger, men jeg synes ikke den mer en litt over middels god. Bakteppet for boken er spennende, den er lagt til New York sommeren 1977, da det var hetebølge, strømbrudd og seriemorderen Son of Sam regjerte. Jeg synes dog at resten av boken var mindre original, dysfunksjonell familie, forelskelse, vennskap til tross, jeg klarte ikke leve meg helt inn i den og synes bakteppet var mer interessant enn selve historien. All That Man Is ble kortlistet til Man Booker i høst og er en samling tekster om menn i stigende alder rundt i Europa. Jeg likte alle tekstene, og noen av dem veldig godt. Et fint innblikk i den europeisk mannens liv.

Oktober ble en innholdsrik måned med flere gode leseopplevelser og mange mål oppnådd. Jeg tror jeg hadde nådd de fleste målene jeg satt meg ved årets start innen november startet.


Lest i november:
Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Du er så lys av Tore Renberg
Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert
The Sun Is Also a Star av Nicola Yoon

"Arv og miljø - roman" av Vigdis Hjorth"Du er så lys - roman" av Tore RenbergNovember inneholdt ikke så mange leste bøker, men til gjengjeld de to beste norske romanene jeg har lest i år, og en veldig god novellesamling som ga meg lysten til å lese mer noveller fremover. Jeg har begynt på en, og skaffet meg flere nye norske novellesamlinger som skal lese før fristen for nominasjoner til bokbloggerprisen går ut. Jeg har ikke lest hverken Tore Renberg eller Vigdis Hjorth før og begge to leverte i sine nyeste bøker synes jeg. Renberg sin bok er den mest lettleste av dem, og har en spenningskurve som gjør at du bare må lese videre, men den er samtidig tankevekkende. Den er fra en liten bygd og handler om fordommer, og at vi ikke alltid vet særlig mye om de rundt oss. Jeg synes også den gir et fint utsnitt av nordmenn gjennom de ulike bipersonene. Arv og miljø er en annen sterk bok som jeg virkelig likte fra første side. Den hadde et noe tregere midtparti, men totalt en veldig god bok om Bergljot, familieforhold og vanskelige tema som man helst ikke vil snakke om. Den har også mange gode og delvis humoristiske observasjoner på hvordan vi oppfører oss i vanskelige og konfrontrerende situasjoner. Den er mer krevende å lese enn Renberg da den har lange setninger og innimellom en nesten stream-of-concioness-aktig stil.

"The sun is also a star" av Nicola YoonThe Sun Is Also a Star av Nicola Yoon kom i november og handler om en gutt og en jente som møtes på en for dem begge skjebnesvanger dag i New York. Hun skal prøve å omgjøre en utkastelsesordre, og han skal på et viktig intervju for å prøve å komme inn på Yale University. Boken er fin, men jeg likte den ikke like godt som forfatterens forrige bok, Everything Everything, som jeg leste i sommer. Den har også blitt sammenlignet med Eleanor & Park, og jeg forstår godt den sammenligningen, men likte Rainbow Rowell sin bok mye bedre. Boken var nominert til National Book Award for beste ungdomsbok og er blant finalistene i Goodreads sin beste YA-kåring i år.

Så hva med desember? Jeg har satt meg et mål om å lese nok norske romaner til å fylle opp de syv nominasjonsplassene i den kategorien. Til nå har jeg lest seks romaner, som i grunn er gode nok, så må ha minst en til, men helst et par. Hvilken jeg skal velge er utfordrende, og jeg må innrømme at jeg er mer fristet til å lese noe helt annet, som noveller, ungdomsbøker, og ikke minst noe som ikke er norsk. Juleferien skal holdes av til helt andre type bøker i hvert fall, og så skal jeg lese en julebok i Boktanker sin bokhyllelesing 2016, og da får jeg også det siste bokhyllekrysset jeg trenger for å nå det målet. Boken jeg har valgt gir tilfeldigvis også 1001-kryss, så her er det ingen grunn til å sluntre unna. Jeg skal lese A Christmas Carol av Charles Dickens. Leser du en julebok i desember, og hvilken norsk 2016-roman må jeg ikke gå glipp av før nominasjonsfristen i desember?

torsdag 17. november 2016

Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

"Lukta av våt jord om natta" av Maria B. BoknebergMie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:
"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte