mandag 20. november 2017

Norsk 2017: Berge av Jan Kjærstad

BergeEt grusomt massedrap har skjedd, på en hytte i Nordmarka. En bauta og elsket Ap-politiker er blant de drepte, samt hans datter og del av den lovende nye generasjon Ap-politikere, deres respektive partnere og et barn. Landet er rystet.

Berge er delt i tre deler. Først møter vi journalist Ine Wang, som de siste årene har holdt på med en bok om en av de drepte, og opplever en blanding av samvittighetskvaler og glede over bokens plutselige aktualitet. I den andre delen møter vi dommeren Peter Malm, en tilbaketrukket mann som liker å drikke cocktail hos sin faste bartender, Edgar. Når han blir utnevnt som dommer i drapssaken blir han tvunget inn i rampelyset. Sist, men ikke minst møter vi Nicolaj Berge, sønn av en annen stor Ap-politiker, eks-kjæreste med en av de drepte, lite vellykket forfatter, og skal befinne seg på tiltalebenken for norgeshistoriens mest bestialske drap.

Berge er kalt en bok som ikke handler om 22.juli, men som heller ikke hadde blitt til uten hendelsene den dagen. Handlingene i boken vil jeg si er mindre omfattende enn de som rystet Norge i virkeligheten, uten at det er riktig å vekte grusomheter opp mot hverandre. Poenget er at det hele er litt forstyrrende da en del hendelser er så like, men likevel ikke, og jeg klarer ikke la være å sammenligne. Boken handler om en nasjons reaksjoner på grusomme hendelser, her sett gjennom en journalist, dommer og en tiltalt sine øyne. Hvordan avisene leter etter sensasjonelle overskrifter, folket ønsker hevn, og hendelser og karakteristikker av et annet menneske kan vris og vrenges på akkurat slik en vil.

Personlig synes jeg Berge var ganske treg å komme i gang med. Det er noe med språket benyttet i første del som gjør at jeg ikke kommer inn på karakteren Ine Wang, det fremstår lite naturlig og har en del veldig lange setninger. En jeg-forteller gjør ofte at leseren kommer nærmere inn på karakteren, men her fikk jeg ikke helt tak. Den indre kampen, det moralske kompasset hennes, noe grusomt har skjedd, men samtidig har hun fått sin livs sjanse. Jeg kjenner det ikke. Dommer Malm sin del synes jeg er hakket bedre, før Nicolaj Berge sitt som jeg synes er det mest interessante og mest spennende. Jeg kommer langt mer innunder huden på disse to, og kjenner dere indre tvil og kamp veldig godt.

Alle tre karakterene er i egne, og kanskje også andres øyne ikke særlig talentfulle. Ine Wang var en dyktig journalist, men har mistet grepet, Peter Malm sier selv at han skjuler sin egen talentløshet gjennom års erfaring og Berge "feilet som politiker og har gitt ut to novellesamlinger som fikk noen dårlige kritikker og ble ellers forbigått i stillhet. Men når Peter Malm leser novellesamlingene blir han overrasket og overbevist om at dette er en misforstått og stor forfatter. Leseren begynner også å lure på om denne Nicolai Berge er så talentløs og tafatt som han fremstilles:

"For meg formidlet Berges fortellinger først og fremst en livsfølelse, de sa meg noe om hvordan det var å se muligheter og forbindelser som tilhørte fremtiden, men som ble fornektet av de fleste andre. Det var en tone i disse novellene som jeg fant overmåte skjerpende, også fordi den lød så annerledes enn, hva skal jeg si, tidsåndens kammertone" (s. 234). 

Berge er spekket med intertekstualitet og kulturelle referanser, fra Bowie til Mahler, spesielt i de to siste delene av boken. Der de to mannlige karakterene deler interesse for skjønnlitteratur, holder Ine Wang seg helst til fakta. Unntaket er Dickens-romanen, Bleak House, som alle tre har et forhold til, men forstår noe forskjellig. Peter Malm bruker skjønnlitteratur, og spesielt litteratur som foregår i rettsvesenet, for å forstå mennesker, mens Berge, er selv forfatter, og opptatt av fortellingens makt.

Kjærstad ønsker å si noe om Norge slik jeg har forstått det. Først og fremst synes jeg sier han noe om hvor vanskelig det er å fortelle en historie, eller sin egen historie. Hvordan andre mennesker kan oppleve både et menneske og episoder i dets liv så forskjellig, og ikke minst hvordan vi mennesker former de ulike bitene for å passe til den fortellingen vi helst ønsker oss, eller trenger for å ha en mening i livet. Jeg synes kanskje "folket" fremstilles noe lettvint, og er litt vel hard og rask til å dømme. Det finnes, i motsetning til i 22.juli-saken, ingen tilståelse eller egentlige klare bevis mot den tiltalte. Deler av rettsaken fremstilles nærmest teatralsk, men det er gjerne meningen. Dommer Malm er den reflekterte, og virker å være en av de få som klarer å ta et skritt tilbake å sette spørsmålstegn ved det hele:

"Jeg klarte ikke å forene de fortellingene jeg hørte, med den resignerte, men stadig mindre demoniske skikkelsen som satt innesluttet ved siden av forsvarereren. Berge virket uleselig. Var han - denne unge mannen i en dobbelspent, gammeldags dress - en massemorder?" (s. 230).

Like etter at jeg hadde lest boken føltes det som en kompleks og intellektuell bok som måtte fordøyes og diskuteres litt. Nå når den er mer fordøyd, men ikke diskutert, må jeg si at jeg ikke har tenkt så altfor mye på den. Jeg endte likevel opp med å like den relativt godt, men ikke så godt som det virker som avisenes anmeldere gjør. Og hvis jeg skal være helt ærlig er den nok hakket for intellektuell for meg. Jeg har ikke rukket å lese flere norske romaner i høst enda, men håper og tror at jeg vil finne enda bedre romaner enn denne.

mandag 30. oktober 2017

Nedslående lesning om norsk voldtektskultur: En sånn jente

"En sånn jente - en dokumentar om voldtekt" av Monica FlatabøEn sånn jente av Monica Flatabø har undertittelen, og er, en dokumentar om voldtekt. Boken handler først og fremst om Marte Stavrum og hennes tidligere samboer, Julio Kopseng, kalt Norgeshistoriens mest notoriske serievoldtektsmann. Marte forteller fra sitt ni måneder lange voldelige samboerskap med ham, og andre kvinner som har blitt voldtatt av Kopseng gjennom mange år forteller sine opplevelser. Flatabø har intervjuet enkelte av kvinnene, mens andre historier er hentet fra rettsdokument og lignende.

 I tillegg til Marte sin historie får vi høre ulike kvinners historier om voldtekt og overgrep. Boken forteller blant annet om Andrea Voll Vedum fra den såkalte Hemsedalsaken. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn på et nachspiel i en campingvogn, men mennene blir frikjent i retten. Andrea, som i mediene fremstår så utrolig sterk og kampklar, viser i denne boken hvor vanskelig det kan være å leve videre med det som skjedde.

Noe av det aller mest skremmende for meg i denne boken er beskrivelsene av holdninger og episoder fra et ungdomsmiljø på Østlandet. Et miljø politiet og andre mener ikke skiller seg nevneverdig fra andre steder i landet: "Politi over hele landet beskriver seksualiserte og grenseløse ungdomsmiljøer" skriver forfatteren (s. 105). Fordi det foreligger mye bilde- og videomateriale fra det omtalte østlandsmiljøet er det godt kartlagt hos politiet, og i enkelte saker er det politiet som har anmeldt overgrep og ikke den som ble utsatt for det. Det er snakk om jenter ned i 14-årsalderen som er sterkt beruset. Den ene voldtekten beskrevet, skjer på et nachspiel i en kjellerstue mens foreldre sover ovenpå. Jenten får i etterkant kallenavnet "Felleshølet": "Nå fikk han kred i gjengen, mens hun ble kalt hore" (s. 103). To år senere på ny skole blir hun fortsatt minnet på hendelsen av medelever.

At den vanlige oppfattelsen av hva en voldtekt er, er noe som skjer i et mørkt smug der en fremmed overfaller en annen, er kanskje ikke så overraskende. Heller ikke at i realiteten skjer de fleste voldtekter av en person man kjenner, kanskje på en fest. Det skremmende som kommer godt frem i boken er at ofte vet verken overgriper eller offer at det kan ha skjedd noe kriminelt, det er vel bare sånn man må regne med når man drikker for mye tenker mange. Og så blir bilder distribuert, jenten blir hengt ut som løssluppen, og gutten blir hyllet. Ja, slik er det altså, i 2017, i Norge, i hvert fall i enkelte miljøer. Og at jenten sier nei er visstnok en del av et sosialt spill. En skal si nei noen ganger for å ikke virke for lett på tråden, og gutten skal mase seg til såkalt mase-sex. Det virker som det forventes at ansvaret ligger på den som ikke ønsker å ha sex, for å si det så tydelig at det umulig kan misforstås.

Høsten 2016 sa riksadvokat Tor-Aksel Busch på NRK at han ser en klar tendens der gutter utnytter berusede jenter seksuelt, for deretter dømme dem hardt for at de er lett på tråden. "Selvfølgelig er dette saker for straffeapparatet, sa Busch, men han var klar på at dette handlet om grunnleggende holdninger" (s.107). Det kommer frem mange historier i En sånn jente, som viser at ungdommer (og voksne) rett og slett vet for lite om sex. Ingen tenker over hvilke konsekvenser det kan få for en ung jente og bli utsatt for et overgrep, om det enten er under sterkt press, eller verre, at hun er for full til å kunne gjøre motstand, og at fordi du er gutt er det ikke slik at du bare kan ta deg til rette. Både gutter og jenter har disse holdningene. En far i det omtalte miljøet tok en prat med datteren sin om sakene som kom frem, hvorpå datteren sa: "Det er dårlig gjort å skylde på guttene. For de er jo litt sluts de jentene da" (s. 97).

Men disse holdningene er ikke bare hos de unge. Flatabø snakker med en advokat som forteller om dommer der overgrepsofferet får skylden, for å ha "lagt opp til sex". Og i Julio Kopseng-rettsaken kommer det frem at kvinner har anmeldt ham flere ganger tidligere, men blitt avvist hos politiet, og en ble fortalt at voldtekt ikke var et akutt-tilfelle da hun ringte nødtelefonen (s. 104).

Monica Flatabø trekker innimellom inn termer og teorier fra psykologien for å vise hvorfor mennesker oppfører seg på visse måter. Som for eksempel hvordan instinkter kan kicke inn og føre til at en ikke gjør motstand når en blir overfalt. En overlevelsesteknikk, ligg helt i ro og vent til det er over. Dette er et godt trekk av forfatteren som bidrar til å ta noe av ansvaret bort fra den som blir overfalt. For noe en nok må regne med om en rapporterer om overgrep, er at alt du gjorde før hendelsen og hva du hadde på deg, vil bli studert med en mistenksom lupe av både omgivelsene og rettsapparatet. Psykologen Patrizia Romito blir sitert med: "Hvis de ble voldtatt fordi de gjorde en feil, kan vi fortsatt tro at verden er et trygt sted, eller i hvert fall et forutsigbart sted. Og vi kan føle oss trygge på at hvis vi bare oppfører oss bra, vil ingenting så fælt skje med oss. (s. 93)" En mekanisme som selvfølgelig også kan overføres til veldig mye annet enn voldtekt.

Forfatteren trekker også inn egne holdninger, stiller spørsmålstegn ved dem, og egne opplevelser og reaksjoner: "Fortsatt kan jeg kjenne en lett irritasjon når jeg ser yngre jenter, lettkledde og fulle, ute på byen. Kvinner vet at vi må passe oss og ta ansvar. Vi leser om det jevnlig i avisen (s. 91). Dette aktiverer leseren. Vi gjenkjenner hvor lett det kan være å tenke at kvinnen også har et ansvar, og om ikke vi også har reagert ved å bagatellisere hendelser, unnskylde og kjenne på skyld, redsel og skam.

Det er sjokkerende at en mann som Julio Kopseng kunne voldta kvinner gjennom så mange år, før han endelig ble siktet og straffet. Både det at de som sa fra ikke ble tatt på alvor, men også at så mange ikke torde å si fra. En sånn jente gir også, gjennom Marte Stavrum sin fortelling, et innblikk i mekanismer som gjør at en kan bli værende hos et menneske som utsetter deg for vold både psykisk og fysisk. Boken viser frem skremmende holdninger og uvitenhet, både hos foreldre, ungdom, politi, rettsapparatet, og andre voksne rundt seksualitet og maktforhold som virker langt mer omfattende enn jeg hadde håpet og trodd. Gjennom disse ulike kvinnenes historier, og forfatterens egen stemme, gir den et bilde på hvor langt vi har å gå, også i Norge, på dette området.

Monica Flatabø har skrevet en god og viktig bok som er mildt sagt rystende og noe av det mer nedslående jeg har lest. Jeg skal gjøre mitt for å få flere til å lese den, men bekymrer meg likevel, og innser at de som aller mest trenger å lese den nok aldri kommer til å gjøre det.

Boken fikk jeg av forlaget.

fredag 6. oktober 2017

Dette leste jeg i september: ungdomsbøker og norsk bokhøst dominerer

September er unnagjort, bokhøsten er her med høydepunkt etter høydepunkt, annonsering av Booker-vinneren nærmer seg, men i det siste har ikke leselysten og tiden vært helt på min side. Bokhøsten har dog vunnet over Booker denne måneden, og det er mulig jeg venter med Booker til jeg vet vinneren. Måneden inneholdt også et av årets bokbloggerhøydepunkt, nemlig Bokbloggertreffet. Det ble litt annerledes i år enn tidligere, siden Bokbloggerprisen ble delt ut på forhånd. Det var like fullt veldig kjekt, mye god mat og mye bokprat.

September inneholdt 6 bøker, til tross for omtrent ingen sider lest den siste halvannen uken. Dessverre (ingen bombe!) fikk jeg ikke skrevet om noen av dem i egne innlegg, men alle skal få litt omtale her:

One of Us Is Lying av Karen McManus
Verda er ein skandale av Agnes Ravatn
Kan vi bare late som av Camilla Sandmo
Leo av Bror Hagemann
Tankespinn av Kari Stai
Når hundene kommer av Jessica Schiefauer

Jeg hadde mange gode leseopplevelser i september. Jeg leste tre gode ungdomsbøker som alle engasjerte meg veldig på hver sine måter, og det minner meg om at jeg alltid må stikke inn noen av dem innimellom, for det var kjærkomment etter forrige måneds Booker-lesing.

"One of Us Is Lying" av Karen M. McManusFørst ut leste jeg  One of Us Is Lying, en bok flere steder kalt en blanding av blant annet The Breakfast Club og Pretty Little Liars. Utgangspunktet er at en tenåringsgutt dør mens fem ungdommer er samlet til gjensitting, og alle, inkludert politiet, antar at det må være en av dem som har gjort det. De fire har merkelapper som nerd, idrettshelt, skjønnhetsdronning og kriminell og det er vel her sammenligningen med TBC kommer fra, for mesteparten av boken foregår ikke mens de fem sitter igjen sammen på skolen, men etterpå. De fire som kommer ut derfra levende kjente hverandre ikke nødvendigvis så godt, men nå får de en felles skjebne som hovedmistenkte i en drapssak og blir tvunget til å samhandle og forholde seg til hverandre. Når offeret i tillegg drev en sladrenettsted der han hengte ut skolekamerater sine skitne og flaue hemmeligheter, mangler det ikke på motiv. Det er disse fire tenåringene vi følger i boken som går i en del klisjefeller, og er muligens lite troverdig til tider,  men den var så utrolig underholdende og fengende at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Blir ikke overrasket om denne ender opp på en skjerm av noe slag.

"Kan vi bare late som" av Camilla SandmoEn annen fengende, men mer realistisk ungdomsbok er den norske debutanten Camilla Stormo sin Kan vi bare late som. Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er. I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Stormo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste. Les også Ellikkens mer fyldige og gode anmeldelse her.

"Verda er ein skandale - ei lita bok om livet på landet" av Agnes RavatnVerda er ein skandale av bokbloggerfavoritt (og mange andre), Agnes Ravatn, har allerede blitt en snakkis på bloggene. Det er gode grunner til det. Dette er en essaysamling, med blant annet tidligere publiserte tekster i Dag og Tid, om å flytte fra by til land. Agnes Ravatn og samboer har fått sitt første barn og bestemt deg for å bruke mesteparten av foreldrepermisjonen i et gammelt hus som er i hans families eie. Hun skal finne roen og skrive masse. Essayene tar opp alt fra å bake det perfekte knekkebrødet, finne den perfekte pennen (på bokbloggertreffet lette vi etter Ravatn sin favorittpenn hos Eldorado og fant den, tror til og med noen kjøpte den, men alle måtte i hvert fall teste den). Men mest av alt handler den om samtalene og møtene med hennes nye nabo, forfatterkollega, Einar Økland, der hun blant annet forsøker å finne ut hva som er viktig her i livet, og svarene han kommer med er interessante og ikke akkurat rettfrem. Agnes Ravatn skriver som vanlig både treffende og morsomt og gir et innblikk i to ulike generasjoners forfatterkollegaers liv og ikke minst maner den til ettertanke. En type bok man har liggende og leser deler eller hele flere ganger.

"Leo" av Bror HagemannLeo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli. Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

"Tankespinn" av Kari StaiTankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten. Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. En bildebok jeg kun har fått lest med min datter én gang, men håper å lese mange flere ganger. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

"Når hundene kommer" av Jessica SchiefauerNår hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene. Dette var forresten mitt valg til månedens bok i Hedda/Boktanker sin bokhylleutfordring, med tema forfatter du ikke har lest noe av før.

Jeg vil opplyse om at Leo, Kan vi bare late som, Verda er ein skandale og Tankespinn alle er leseeksemplarer mottatt av de respektive forlagene.

Så til de mer harde fakta. Jeg har i september lest 4 romaner, en essaysamling og en bildebok, 5 kvinner og 1 mann, 1 på engelsk, 5 på norsk, hvorav 2 på nynorsk. Jeg leste 4 norske, 1 svensk og 1 amerikansk forfatter, så ikke noe revolusjonerende her, bortsett fra at, til min egen overraskelse, var det årets første svenske forfatter, så jeg fikk en ekstra nasjonalitet. Når det gjelder mine nedskrevne mål av året begynner jeg å nærme meg når det kommer til å lese 15 av årets norske utgivelser, og er nå på 10 av 15, og tror dette skal gå greit, og en av dem bør være en diktsamling. Jeg leste en bok fra egen bokhylle, resten var helt nyanskaffet, og leste ingen 1001-bøker. Det mangler 3 for å nå målet i begge kategorier, som jo kan kombineres, så minst en per måned resten av året må jeg få til. Resten av målene er stort sett allerede oppnådd og vel så det, så må si meg godt fornøyd.

Bonusmål og forfattermål går det litt dårligere med, men det er alltids neste år for Gaiman, Dickens, Austen og Coetzee om det ikke skulle gå i 2017:-) Når det er sagt starter jeg hver måned med et mål om å lese en bok av Coetzee og Neil Gaiman, de to andre skal jeg innrømme kommer lenger bak i tankene, så oktober blir inget unntak. I tillegg annonseres som sagt Booker-vinneren i midten av måneden og jeg har et håp om å få lest vinneren i år, og så må jeg få lest litt videre i kortlistede Lincoln in the Bardo som jeg har påbegynt, men sliter litt med. Hva er dine oktoberplaner?

mandag 11. september 2017

Dette leste jeg i august: Booker og norsk bokhøst

I august har hverdagen kommet tilbake, ferien er over og lesingen har, kanskje merkelig nok, tatt seg litt opp. Jeg har gjort et innhugg i Man Booker sin langliste og også i den norske bokhøsten og noe av grunnen til ny motivasjon var nok de to begivenhetene. Disse bøkene har jeg lest i august:

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead
Første dag for Amina av Paul Egil Leer-Salvesen
Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech
Exit West av Mohsin Hamid
You Will Not Have My Hate av Antoine Leiris
Home Fire av Kamila Shamsie
60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

The Underground Railroad
Tre bøker fra Booker-langslisten har det blitt, og det ser så langt ut som det blir med det frem mot annonseringen av kortlisten om et par dager. Jeg må innrømme at jeg slet litt med å komme gjennom alle tre bøkene. Den underjordiske jernbanen likte jeg i grunn godt, og tror jeg skylder litt på manglende fokus fra min side, men også at boken er noe ujevn. Boken handler om slavejenten Cora og har noen grusomme scener i begynnelsen som nesten gjorde at jeg la fra meg boken. Til tross for dette likte jeg begynnelsen av boken aller best. Beskrivelsene av livet på slavefarmen er kanskje spesielt interessant for meg som ikke har lest så mye litteratur om emnet. Deretter følger vi Cora på rømmen gjennom den metaforiske jernbanen, som i boken er en ordentlig jernbane, men egentlig var et nettverk som hjalp slavene til å rømme. Cora oppholder seg i ulike stater gjennom boken, noe jeg så på som en reise gjennom USA og statenes ulikheter, men som jeg har funnet ut i ettertid ikke er slik det virkelig var, men forfatterens forsøk på å vise ulike måter å håndtere slaveriet på. Whitehead har skrevet en drivende og interessant bok som får leseren til å tenke gjennom blant annet hvordan historien stadig gjentar seg, og behandling av andre mennesker som mindreverdige fortsetter. Ikke minst tenker jeg over hvordan i all verden man har kunnet bygge et amerikansk samfunn sammen med et sånt utgangspunkt. Hvorfor jeg likevel slet litt med boken er kanskje at i deler av den så kommer man ikke særlig inn på karakterene og jeg mister tråden i forfatterens prosjekt underveis (det siste sannsynligvis min skyld).


Exit WestHome FireHome Fire er en annen bok som også var noe ujevn og som allerede har fått et eget innlegg. Exit West av Hamid har likheter med begge de to nevnte bøkene fra langlisten. I likhet med Den underjordiske jernbanen benytter forfatteren seg av overnaturlige elementer for hvordan mennesker blir transportert fra sted til sted. Også Exit West handler om mennesker på rømmen, men her rømmer de gjennom noen magiske dører som tar dem fra et land til et annet. Som i Home Fire har boken et veldig aktuelt tema. Saeed og Nadia rømmer fra et land uten navn, og havner flere steder i Europa i løpet av Exit West. Boken hopper altså over selve flukten, og fokuserer på hvordan det er å forlate landet sitt og mennesker man har kjær i første omgang, og deretter hvordan det er å være flyktning i et fremmed land, uten byråkrati, men med andre folkegruppers fordommer og å finne seg til rette. Språket i boken er  for øvrig vakkert, og forfatteren fokuserer nok på bokens poetiske kvaliteter og essensen i å være på flukt fremfor en mer detaljert og realistisk fortelling om de faktiske forhold. Jeg synes ellers karakterene er noe vagt tegnet frem. Det sier kanskje sitt at det er faren til Saeed jeg følte jeg kom nærmest, en karakter som kun er med i starten. Jeg synes kanskje også at  forfatteren gaper over litt for mye på de knappe 200 sidene, og jeg mistet tråden etter hvert som de reiste til nye steder (hørt det før?).

You Will Not Have My HateYou Will Not Have My Hate er en bok jeg har hatt lyst til å lese siden kom på norsk i forfjor. Da bunkene med bøker stadig vokser og jeg aldri har skaffet meg denne, ble det den engelske utgaven hos Storytel som fikk meg til å lese den. Boken handler om forfatteren selv, Antoine Leiris, som mistet sin kone under det tragiske terrorangrepet på Bataclan i Paris i 2015. Som bokens tittel mer enn antyder er fokuset hvordan Antoine jobber får å ikke la hat og sinne til terroristene ta overhånd i livet sitt, og hele bokprosjektet starter med en lang kommentar på facebook om dette. Boken handler også om sorgen og livet videre for Antoine og hans lille sønn som nå må vokse opp uten sin mor. En nydelig skrevet bok om et vondt tema, som ble litt forstyrret av at jeg ikke likte oppleseren av lydboken, men ikke nok til at jeg ikke fikk en god leseopplevelse.
 
Første dag for Amina by Paul Egil Leer-SalvesenCornelia og den underlige skogen by Nora BrechDe to bildebøkene jeg har lest gjorde kanskje ikke så veldig stort inntrykk på hverken meg eller 6-åringen, for jeg sliter litt med å huske dem akkurat nå. Første dag for Amina handler som junis leste norske bildebok, Samir og den lange reisa, om å være ny i et fremmed land og å flykte fra krig. Amina har sin første dag i barnehagen der hun finner en skadet fugl. Boken er heldigvis ikke så politisk vektet som nevnte bok om Samir, men har en fint budskap om at alle føler seg ensomme i blant, å finne trøst uventede steder og å være nysgjerrig og vennlig mot nye mennesker. Cornelia og jungelmaskinen er en bildebok med mest bilder og lite tekst. Erfaringsmessig krever det mer av leseren og jeg velger å ikke kommentere den mer før jeg og min datter har lest den flere ganger. Det er en bok jeg eier (takk Aschehoug), så det skal være et fint avbrekk innimellom de teksttunge bøkene vi nå prøver oss på. Jeg håper at jeg kommer til å skrive mer om høstens norske bildebøker og andre barnebøker senere.
 
60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det traveltJeg er for øvrig veldig godt fornøyd med 7 leste bøker i august, men kjenner at det er litt mange å skrive om i ett innlegg. Men jeg må si noen ord om Bokbloggerprisnominerte 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl. En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten. Her kan jeg nok finne mange ideer til fremtidige biografisirkler. Og apropos Bokbloggerprisen, vinnerne annonseres i dag, kl 12, følg med her.
 
Så var det litt statistikk til de spesielt interesserte (les: meg selv) til slutt.  Jeg leste i august 3 romaner, 2 bildebøker, 1 tegneserie og 1 sakprosa, så ganske god variasjon. 3 var norske, 1 fransk, 1 amerikansk, 1 britisk, og 2 britisk-pakistanske, så sier meg fornøyd her og jeg. Antall kvinner og menn er helt likt i og med at den ene boken har to kvinnelige forfattere og 3 av bøkene var på engelsk, de resterende på norsk (alle bokmål).
 
Jeg hadde allerede før august nådd mine (for beskjedne?) mål om antall leste sakprosa og internasjonale utgivelser av året og er nå godt over. Jeg leste ellers to nye norske av året, og selv om jeg er under halvveis i dette målet tror jeg ikke det blir noe problem å nå. Målene som kan bli en større utfordring er å lese 5 til bøker fra egen bokhylle, det vil si bøker som jeg skaffet meg før 2017, når det renner inn nye bøker hele tiden, og kanskje også mål om 3 1001-bøker til. I tillegg skulle jeg lest noen prisvinnende bøker, og bøker av Gaiman, Coetzee og Adichie. Heldigvis kan flere av disse målene kombineres, om jeg bare klarer å legge vekk nye fristelser innimellom.

Og da trenger jeg ikke å skrive noe mer om september-planene egentlig, men siden september allerede er godt i gang, vet jeg at jeg må skjerpe meg og straks finne frem en 1001-godbit fra bokhyllen. Og så må jeg ikke glemme å nevne bokbloggertreffet til helgen, gleder meg. Fortsatt god september til dere, og ikke glem å stemme i dag!

fredag 1. september 2017

Man Booker Longlist: Home Fire av Kamila Shamsie

Home Fire UKAv bøkene på Man Booker sin langliste var vel Home Fire den eneste boken som ennå ikke var publisert (i hvert fall den vi måtte vente lengt på) da listen ble annonsert i slutten av juli. Som med Bill Clegg sin Did You Ever Have a Family, som ble publisert en god stund etter at den kom på langlisten i 2015, hadde jeg spesielle forventninger til Home Fire. Jeg vet ikke om det har med at man gjerne vil ha det man ikke kan få, eller om det bare er en følelse av at denne kommer jeg til å like som viser seg å stemme. For jeg endte opp med å like Clegg-boken veldig godt, og kan også avsløre at jeg likte Home Fire også ganske så godt.

Home Fire er en slags moderne variant av den greske tragedien Antigone av Sofokles. Jeg kjente ikke til det greske stykket på forhånd, men skummet noen leksikonartikler. Jeg kan advare om at hvis du leser handlingsreferatet av Antigone, så vil det avsløre også mye om hvordan det ender for de ulike karakterene. Hovedtrekkene i Antigone, slik jeg har forstått det,  handler om gnisninger mellom lojalitet til familien og landet sitt, umulig kjærlighet, og med politisk spill og religionskonflikter i bakgrunn. Home Fire handler da også i grove trekk om dette. Det handler om hvor mye mennesker er villig til å ofre for de de er glad i og på den annen side hvor mye mennesker er villig til å ofre for makt og posisjoner, gjerne også de de er glad i.

Kamila Shamsie har delt boken sin i fem deler. I den første delen møter vi Isma, den eldste søsteren i en familie der far dro fra dem og ble jihadist, og moren etter hvert døde, slik at Isma ble småsøsknene sin forsørger. Deretter møter vi Eamonn, halvt britisk-pakistansk, og sønn av en fremadstormende britisk-pakistansk politiker. Han møter først den eldste søsteren Isma på en kafe, før han, ikke like tilfeldig, oppsøker hennes lillesøster, den vakre Aneeka, som også får sin egen del i boken. I de to siste delene møter vi Aneeka sin tvillingbror, Parvaiz, og den omtalte politikeren, Karamat Lone. En politiker som går langt i å ta avstand fra sin egen bakgrunn for å vise sin forakt for ekstremisme. Til og med når hans nærmeste blir berørt av hans harde hånd, rikker han seg ikke.

Å fortelle en historie fra flere perspektiv er noe jeg liker veldig godt. Det gir naturlig nok leseren en større innsikt  flere sider av en historie, og det gir en dynamikk til en bok, som gjør at det er mindre sjanse for at i hvert fall jeg går lei. Når dette er gjort bra da, vel å merke. I Home Fire er det gjort veldig bra, selv om den er litt ujevn. I det kapittelet som jeg håpet skulle være både det sterkeste og det mest interessante, nemlig Parvaiz sitt, stoppet det faktisk helt opp i lesingen min en stund.

Parvaiz er som nevnt broren til Aneeka og Isma, og velger etter hvert å dra i faren sine fotspor, som jihadist, til Syria. Han er en utilpass ung mann med et stort savn etter sin far, en far ingen får lov å snakke om, som blir lurt til å tro at kalifatet i Syria er det han trenger for å komme nær faren sin og å finne seg selv. Dette kan jeg trekke ut av hans historie. Det er likevel vanskelig å forstå hvorfor han går til dette drastiske skrittet basert på hans kapitler i boken, så om forfatteren ønsket at vi skulle få en forståelse har hun ikke lyktes helt med det. Hun har også valgt å fortelle denne historien på en annen, ikke-kronologisk, måte enn de to foregående kapitlene som også gjør denne delen forvirrende, i tillegg til at språket fremstår mer knotete.

Parvaiz-delen er dessverre relativt lite engasjerende og rører meg mye mindre enn, for eksempel, Aneeka sin sterke kjærlighet for broren eller Karamat Lone sin indre konflikt og etterhvert kalde holdning ovenfor egen familie. For det Shamsie lykkes med å få frem er de sterke båndene og følelsene mellom menneskene i denne romanen, som Ismas ansvarsfølelse for sine småsøsken, tvillingenes bånd, og her Eamonn sin sterke forelskelse:

"Before Aneeka, there was only the facade of feeling. And now he was in so deep that everyone but Aneeka was blurred and indistinct, poor creatures of the surface, their voice receding (s. 81)."

Noe annet boken lykkes med, i mine øyne, er å få frem hvordan det er å være muslim i Storbritannia (og Europa), den identitetskonflikten mange opplever og den mistenkeliggjøringen de blir utsatt for. Og også den splittelsen som finnes i det britiske folk. På den ene siden ønsker man å tenke på rikets sikkerhet og ta vare på det som er britisk, mens på den andre ønsker man å ha et åpent og varmt samfunn der man bryr seg om og inkluderer hverandre, og disse sidene virker umulig å forene, en slags forstørret versjon av konflikten mellom stat og familie fra Antigone. En konflikt vi kjenner igjen også i Norge med den siste tidens debatt om hva som er norske verdier og hvorvidt de er truet eller ikke. I en så polarisert debatt fører det til at man er nødt til å velge en side, noe Karamat Lone får merke mer enn de fleste:

"Working class or Millionaire, Muslim or Ex-Muslim, Proud-Son-of-Migrants or anti-Migrant, Moderniser or Traditionalist? Will the real Karamat Lone please stand up?".

Home Fire gir oss et innblikk i den nevnte mistenkeliggjøringen mange muslimer (eller de som ser ut som muslimer) opplever, i innsjekkingen på flyplasser, de passer på hva de søker på på internett, hva de ytrer seg om, og så videre. Nylig så jeg et intervju med den britisk-pakistanske skuespilleren, Riz Ahmed, vokst opp i Wembley, samme sted som søsknene Home Fire handler om, der han forteller at han til stadighet blir plukket ut til en ekstra sjekk i sikkerhetskontollen på flyplasser. Og etter at alt er sjekket, spør vaktene om de kan få ta et bilde sammen med han. Her er et utdrag fra Isma sin opplevelse i starten av boken:

"She´d made sure not to pack anything that would invite comment or question - no Quaran, no family pictures, no books on her areas of academic interest - but, even so, the officer took hold of her every item of Isma`s clothing and ran it between her thumb and fingers, not so much searching for hidden Pockets as judging the quality of the material. (s. 3)"

Home Fire er en både tankevekkende og aktuell roman og det er dens største styrke. Ved å trekke sterke paralleller til en langt eldre historie, viser Shamsie at disse konfliktene og følelsene er langt fra nye, og ganske så universelle. Ved å bruke den dramatiske tragediens rammer viser den også hvor galt det i ytterste konsekvens kan gå når avstanden mellom partene blir for stor. Språket er kanskje ikke like poetisk som enkelte av de andre romanene på Man Booker-langlisten, men bortsett fra i Parvaiz-delen har jeg lite å utsette, og enkelte seksjoner er også svært sitatvennlige. Bortsett fra den nevnte midtparten av boken, flyter språket godt og boken er ganske lettlest og fengende. Om Home Fire kommer på kortlisten synes jeg er vanskelig å spå, men jeg tror dens styrker gir den en god sjanse.