torsdag 11. august 2016

Booker Longlist 2016: His Bloody Project

His Bloody ProjectHis Bloody Project av Graeme Macrae Burnet er en av de 13 romanene som er inne på Man Booker-juryen sin langliste dette året. Boken starter med et forord der forfatteren forteller at  mens han lette i gamle arkiver etter informasjon om sin bestefar, kommer han over avisklipp som omhandler en eldre slektning som begikk trippelmord i 1869. Han begynner å grave mer i denne saken som tilslutt har endt opp som denne Booker-nominerte romanen. Den første og største delen i boken er tilsynelatende hovedpersonen Roderick Macrae egne autentiske memoarer som han så fant. Det står i forordet at man ikke kan være helt sikker på dette, og noe av tvilen handler om hvor velformulerte de er:
"It was the existence of the memoir, rather than the murders themselves, which turned the case into something of a cause célèbre. The memoir - or at least the most sensational parts of it - was later reprinted in countless chapbooks or "penny dreadfuls" and provoked great controversy. Many, especially among the literati of Edinburgh, doubted its authenticity." 

Roderick er en 17-år gammel gutt/mann som vokser opp i en liten landsby i det skotske høylandet. Han har en eldre søster og to yngre tvillingssøsken, men da moren skal føde sitt neste barn går det galt og hun dør. Det er etter dette det går galt med resten av familien også. Faren er en stillferdig, men hard mann som tyr til vold for å straffe sine barn. Etter at hans kjærlige kone dør hardner han enda mer. Når en av hans naboer som han allerede har et anstrengt forhold til blir utnevnt til konstabel (constable) og får en rolle som gir han ansvar for at regler blir overholdt i landsbyen, blir forholdet mellom dem enda mer anstrengt.

"I should state from the outset that some bad blood existed between my father ans Lachlan Mackenzie long before I was born. I cannot testify yo the source of the animosity, for my father has never spoken of it. (Loc 261)"

Denne romanen inneholder mye og jeg synes den fungerer på flere plan. Den fungerer veldig godt som en historisk roman om hvordan det var å vokse opp som fattig bondesønn i det skotske høylandet. Den tar for seg sosiale forskjeller og maktforhold som gjør det vanskelig å komme seg ut av fattigdommen. Den tar i aller høyeste grad for seg psykologi, menneskers forventninger og hvordan hendelser og oppførsel kan oppleves forskjellig. Det er en krimhistorie med snev av true crime som pirrer manges nysgjerrighet, og den er spennende å diskutere etterpå. Hvem som egentlig skrev memoaret og hva som er autentisk eller ikke i denne boken (for det er jo en roman tross alt), spiller ikke så stor rolle når det kjennes så autentisk for meg som leser.

Både formatet og oppbyggingen av boken gjør den ekstra spennende og original. Det er ingen forfatter (annet enn i forordet) eller forteller som leder oss gjennom hele historien, noe som gjør meg som leser usikker. Først får vi lese gjerningsmannens egne memoarer, før vi leser legens undersøkelser, patologirapport, og til slutt rettssaken der ulike vitner forteller hvordan de har opplevd både ugjerningen og gjerningsmannen i forkant av det som skjedde. At vi ikke helt vet hva som har skjedd heller før mot slutten av memoarene bidrar også til spenning. Dette er ikke en whodunnit, men snarere whydonnit og til og med whatsdone:-) At fortelleren muligens er upålitelig og vitnene likeså, gjør at vi som lesere ikke egentlig vet hva som er sannheten, akkurat som vi sjelden gjør det i virkeligheten. Boken er bygget opp som en noe utradisjonell krim der vi altså vet hvem som har utført den kriminelle handlingen, men ikke helt hva eller hvorfor.


Rettssaken er nok den mest undeholdende delen, det er der det hele snøres inn og ulike vitner skal fortelle om gjerningsmannen som person, og hva som skjedde i forkant av drapene. Det artigste her er kommentarer om hva avisene skrev, avistegninger og spøker og sitater fra blant annet Mr Philby, en av journalistene som dekket saken, der han blant annet beskriver vitnenes fremtoning: 
"Not a single newspaper omitted mention of Mrs Murchison`s striking appearance and Mr Philby was even moved to note that "no juryman with blood in his veins could doubt a word that emerged from such lips"" (Om Carmina Murchison, nabo. Loc 2987).
Eller:
"The good doctor was by this time, wrote Mr Philby, "becoming rather flustered and glanced about as if hoping to find a whisky bottle secreted in the witness box" (Om fengselslegens noe pinlige vitnemål. Loc 3776 )"

Denne boken kan absolutt anbefales. Jeg har foreløpig kun lest denne, så skal ikke uttale meg om hvordan den er sammenlignet med resten av langlisten, men tror den er blant de mer leservennlige. Jeg kan advare mot noe sterkt og grafisk innhold i beskrivelsene av drapene, men det er ikke en stor del av boken, og sikkert ikke noe å snakke om for den jevne krimleser. Både blant norske og internasjonale Booker-lesere på Goodreads virker His Bloody Project å være en favoritt, så det blir spennende å se om juryen synes den er verdig en plass på listen når den kortes ned til 6 bøker i september. Om du vil lese mer om Booker og langlisten anbefaler jeg bloggen Har du lest?

mandag 20. juni 2016

Ida Jackson sin Danielle: verdt å møte

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:


Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: "William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?" William sier: "Unggghhhhhhhhh." (s. 37)


"Danielle" av Ida JacksonMen boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Når Danielle blir syk og havner på sykehuset, er det venninnens far som hjelper henne, moren er på hyttetur med venninner og synes det ble litt for tungvindt å komme seg hjem. Likevel får ikke dette konsekvenser for moren, for Danielle og kanskje romanen pynter på det hele ved å la henne vise omsorg senere i boken. At forfatteren ikke ønsker å moralisere setter jeg pris på, men at den grove omsorgssvikten blir litt for lett behandlet synes jeg trekker boken noe ned. Ida Jackson går ikke så dypt inn i den mer alvorlige materien som hun kunne og kanskje burde.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)



torsdag 26. mai 2016

Samleinnlegg: forberedelse til bokbloggerprisen 2016, norske ungdomsbøker

Forberedelsene til Bokbloggerprisen 2016 er i gang, og jeg har så langt rukket 5 av årets norske utgivelser. Tre av dem er ungdomsbøker, og siden det har gått litt tid siden jeg leste dem, og jeg henger langt bak med bloggingen, kommer her de to av dem jeg likte best i et samleinnlegg:

Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask:
Lilly har et arr som deler leppen hennes i to, hun er født med ganespalte. Frem til nå har det ikke brydd henne noe særlig, hun er mest opptatt av å løpe og er veldig god til det. Plutselig begynner følelsene bestekameraten å gry og alt som ikke før betydde noe, betyr nå alt.  Brystene er i veien når hun skal løpe, og foreldrene som alltid har vært hennes trygge havn, vil hun nå ikke snakke med.

"Det er lenge siden Lilly kom inn til dem om natta. Det skjedde gradvis, som med døra til soverommet. Den som alltid sto åpen mens lampa i trappa lyste inn på rommet hennes som en fyrlykt som Lilly kunne se på når hun ble redd. Men etter hvert ble lysstripa i døra smalere og smalere, og nå lukker hun døra helt igjen. Nå lyser lampa i trappa helt for seg selv." (s. 15)


"Det hjelper ikke å blunke" av Lene AskDet hjelper ikke å blunke er en sår og fin bok om å vokse opp. Noe, som å sove alene i mørket går gradvis, mens andre ting kommer mer plutselig og uventet. Det handler om de aller første vanskelige tegnene på at man ikke lenger bare er et barn, men på vei til å bli ungdom. Det handler om den første forelskelsen, uavhengighet fra foreldre, følelsen av å være mislykket og all usikkerheten som følger med i denne perioden av livet. Foreldrene til Lilly er absolutt tilstede i boken og i Lillys liv og de er realistisk tegnet synes jeg. De slet lenge med å få barn og legger ikke skjul på hvor etterlengtet Lilly var, deres mirakelbaby. Moren er en vakker skuespillerinne som Lilly ikke forstår kan være i slekt med henne, så stygg som hun er. Det at hun selv føler seg stygg og mislykket gjør at foreldrene blir fremmedgjort for henne. Hvordan kan de, og spesielt moren, forstå hvordan hun har det?  De tre menneskene hun engang synes var alt og det eneste hun trengte, mamma, pappa og bestekameraten Are er i ferd med å forsvinne uten at Lilly kan kontrollere det.

"Og alle kommer til å forstå at hun, dattera til Vera Viland, er vakker på en annerledes måte. At hun er skjønn på en måte bare mødre kan like. Og det verste er at mamma selv er vakrere enn noen gang. På en slik måte alle er enig om. Vakker på en måte Lilly aldri kan bli."

Lene Ask er for meg og sikkert mange andre også mest kjent som tegneserieskaper og barnebokillustratør og -forfatter. Dette er hennes debut som romanforfatter, og det er en imponerende en.  Det hjelper ikke å blunke engasjerte meg veldig og jeg håper spesielt mange ungdom leser den, men også voksne. Boken fikk jeg av Gyldendal.

"En del av meg" av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn:
Ida er 18 år og har vokst opp uten en far. Hele sitt liv har hun blitt fortalt at han døde like etter hun ble født, i USA der moren traff ham. Moren ønsker å snakke minst mulig om faren, men Ida blir stadig mer opptatt av røttene sine og spesielt de indianske. Når moren endelig forteller at det finnes to halvbrødre bestemmer Ida seg for å reise til Minnesota og ta et sommerkurs ved universitetet der moren og faren møttes, og det er her mesteparten av handlingen foregår.

Møtet med USA og Minnesota blir et lite kulturkræsj. Her er det ikke lov til å banne, drikke før du er 21, og det er strenge både ordensregler og innetider ved dormen på universitet, strengt overholdt av en eldre dame som vokter over jentene som bor på der. Ida deler rom med Jenna, som tar to fag og jobber mer enn hun egentlig makter. Ida på sin side tar ett fag, Creative Nonfiction, og gjennom dette faget utforsker hun sin indianske bakgrunn og forsøker å nøste opp i familiebakgrunnen. Hun besøker et Native American-senter for å snakke med folk som hun både kan intervjue og som kan hjelpe henne med å spore opp halvbrødrene sine. I møtet med den alkoholskadde Paul, det perfekte intervjuobjekt, dukker det opp  etiske spørsmål Ida må diskutere både med seg selv og klassen. Hun begynner å tvile på hvorvidt det er greit å utlevere vanskeligstilte mennesker, og hvor langt man kan gå for å få tillit hos andre til å dele av seg selv. Hvis målet er godt, gjør det da noe om metodene ikke føles helt gode? Dette er den mest tankevekkende og interessante delen av boken.

"Paul kaster et raskt blikk på meg før han ser bort, som om det ene blikket er alt han trenger for å vurdere om jeg er en han kan stole på eller ikke. Det virker som om han har glemt at dette er et intervju. At han før intervjuet sa han håpet å se den ferdige artikkelen på trykk i lokalavisen.
Så kommer det: "Jeg stoppet henne. Med gaffelen min."" (S. 75).

I En del av meg får du, i tillegg til etiske dilemma og søking etter røtter, både forelskelse, cowboyer og ekte amerikansk keg party med på kjøpet i en bok som føles unorsk på flere måter. Det eneste negative jeg kan komme på er at den kanskje handler om litt for mye. Det er fint å bli kjent med flere av karakterene i boken og hva de sliter med, men jeg synes vi fikk litt for lite av for mange. Alt i alt en underholdende og til tider tankevekkende bok som kan anbefales.

fredag 29. april 2016

Slipp hold: oppsummering og tanker rundt månedens samlesing



Jeg har denne måneden gjenlest Slipp hold, noen av dere har lest den for første gang, noen har lenket opp til tidligere innlegg og en del har selvfølgelig ikke lest boken. Sammenlignet med de to andre bøkene på bokbloggerprisens kortliste det har vært samlesing på så langt, har få personer lenket opp sitt innlegg til lenkefunksjonen hos Norske bokbloggere. Om det er fordi lenkefunksjonen kom sent opp, at det er en ungdomsbok, det noe spesielle temaet, travle tider osv vet jeg ikke. Jeg har likevel sett en antydning hos noen bokbloggere til at de kvir seg for å lese boken på grunn av at deler av handlingen dreier seg om body suspension, og noen også kvir seg for å anbefale boken videre til ungdom. Jeg vil ihvertfall si at om grunnen til at du ikke har lest Slipp hold er fordi du kvir deg for dette, så synes jeg du skal gi den en sjanse.


I Slipp hold begynner altså hovedpersonen Mari å teste ut såkalt (body) suspension, som vil si å bli hengt opp i luften etter kroker festet i huden. Hun blir introdusert til dette gjennom Oliver som hun bor med og hans kamerat August. I et intervju med  osloby.no sier forfatteren at hun selv testet dette ut som en del av researchen til Slipp hold og at hun har forsøkt det flere ganger etterpå og vil fortsette med det. Hun sier det gir henne en helt spesiell ro og fokus og gjør mindre vondt enn det ser ut som. Nettopp roen og fokuset synes jeg Heidi Sævareid beskriver veldig godt i boken, noe som gjorde meg fascinert av konseptet. Jeg tror som nevnt at mange er skeptiske til denne delen av boken på forhånd, og kanskje også etterpå, men jeg tviler på at forfatterens misjon er å få folk til å drive med suspension, men heller å fjerne noen fordommer. Ikke minst representerer det en ung jentes løsrivelse fra det som er forventet av henne, og å våge å gå sine egne veier, noe de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Suspension er i grunn underordnet i boken og tar heller ikke stor plass i antall sider.

Forventningene og presset Mari kjenner på er representert ved kjæresten Torger og deres noe destruktive forhold. Han er opptatt av å få toppkarakterer, holde seg i form med å trene hardt, mens hun vil trene yoga, finne indre ro og er mer avslappet i forhold til skolen. Dette synes han er feil og rart, og han har en ganske dømmende og kontrollerende atferd. Når det kommer til suspension er det så langt unna det konvensjonelle at det ikke bare er Torger som reagerer. Jeg synes nettopp relasjonene mellom Mari og Torger, Mari og August og motsetningen mellom disse, skaper god dynamikk i boken. For i tillegg til suspension handler nemlig boken også om boblende forelskelse og kjærlighetsintriger.

Selv om jeg jobber i videregående skole har jeg ikke fått testet denne boken ut på målgruppen. Klepparonova som også jobber i vgs skriver i sitt innlegg om boken at hun har overhørt at elever er fascinert og kanskje til og med nysgjerrige på å prøve suspension. Tine er en av dem som var skeptisk til boken, men som ikke angrer på at hun leste den, selv om hun er usikker på om hun ville anbefalt den til en ung jente. Om du enda ikke er overbevist, gå inn på Norske bokbloggere og les noen flere innlegg om boken.




onsdag 13. april 2016

Spranget av Heidi Sævareid

Nå nærmer vi oss faktisk allerede halvveis i april og samlesingen av Slipp hold av Heidi Sævareid. Siden jeg er så heldig å ha ansvaret for denne månedens samlesing synes jeg det var en god idé å lese noe av det andre forfatteren har gitt ut. I Heidi Sævareid sitt tilfelle er det så langt snakk om en annen ungdomsbok, Spranget, som kom ut i 2013 hos Omnipax. Oppgaven var derfor veldig overkommelig og her kommer noen tanker om boken:

Janne og tvillingsøsteren Anna har begge vært en del av den kristne menigheten Zion. Anna ble først med, og til slutt, men med mindre overbevisning, fulgte Janne i søsterens fotspor etter en tid der hun følte seg alene og fortapt. I Zion følte hun seg raskt inkludert og den sterke troen og samholdet virket berusende på henne i starten. På sitt første møte blir hun bedt for, menigheten taler i tunger og søsteren klemmer henne, noe de to aldri ellers gjør. Hun beskriver opplevelsen slik: "Andre kom også og klemte meg. Jeg følte at de hadde ventet på meg. Jeg husker følelsen i kroppen og hodet, bestemmelsen om at det skulle være dette fremover, jeg skulle gå helt inn for det, jeg var skjelven og hadde lyst til å le. Jeg gråt litt og så lo jeg (s. 36)". Etterhvert dabber rusen av og hun begynner å stille spørsmål ved det menigheten står for, alt det medlemmene må stille opp på og alt det de ikke får lov til å gjøre. Når boken starter er det gått tre år siden Janne ble med i Zion og to år siden hun meldte seg ut. Det er også to år siden hun sist møtte Peter som var den eneste andre i menigheten hun følte heller ikke var så helhjertet involvert, men som var veldig vanskelig å tyde. Peter tar nå kontakt og vil treffes, noe som får Janne til å se tilbake på tiden i Zion, og dermed forteller hun historien til oss lesere.


2086


Som i Slipp hold handler også Spranget mye om kontroll. Kontroll over seg selv, og andre menneskers forsøk på å kontrollere en. I Slipp Hold var det Torger som ville kontrollere Mari, mens her er det Zion med lederen for ungdomsmenigheten, Karen Sofie, i spissen. Karen Sofie er den fremste representanten for menigheten i boken. Hun er i likhet med Torger fra Slipp Hold manipulativ og kjølig. Hun virker alltid rolig med et lite smil når hun kommer med "sannheten", og snakker ned alle Janne sine argumenter med både skremsel og påtatt omsorg. I dansegruppen som Janne er med i, der hun får skinne, og som er en av grunnene til at hun fortsetter å være med i menigheten, får de ikke lov å danse i trikot, men må ha vide t-skjorter og lange skjørt. De mer "utfordrende" bevegelsene blir kuttet bort før oppvisninger etter at ungdomslederen tilfeldigvis viser seg på øving. Janne argumenterer med at det handler om å kunne bevege seg lettest mulig, men hovedpoenget til Karen Sofie er at spesielt unge gutter blir forledet når de ser kvinnekroppen: "Vi jenter må være solidariske og ta hensyn. Spesielt vi som danser. Det er så lett å ta oppmerksomhet til kroppen sin når man danser (s. 141)". Disse guttene kan rett og slett ikke kontrollere seg og kan derfor ikke se lettkledde kvinner eller, viser det seg, være alene med en kvinne som de ikke skal gifte seg med. Gjennom dansen begynner det å bli veldig tydelig for Janne at i denne menigheten får hun ikke uttrykke seg fritt.

Janne har en søster som hun ikke er særlig nær og føler er helt annerledes enn henne, men som hun likevel misunner og velger å følge inn i menigheten. Hun har en ungdomsleder som forsøker å kontrollere henne og den mystiske Peter som hun føler forstår henne, men som gir veldig uklare signaler. Alle disse relasjonene bidrar til en dynamikk som gjør Spranget til en interessant og fengende bok og får godt frem hvordan Janne sliter med å finne sin plass. Søsteren Anna representerer den flinke, pliktoppfyllende kontrasten til den opponerende Janne, mens Peter representerer både en likesinnet og den som gjør det spennende å fortsette med møter og samlinger med de andre ungdommene i menigheten. Men Janne vet ikke helt hvor hun har ham. Han er morsom og sarkastisk, spiller trommer, tegner, og kommer litt som han vil, og tar i grunn ikke noe fast standpunkt verken når det kommer til menigheten eller til Janne. Det aller mest interessante er likevel kontrollaspektet og den uhyggelig rolige og vennlige Karen Sofie som mener hun kommer med sannheten. Det er så godt skrevet. Om hun er representativ for ungdomsledere i kristne menigheter vet jeg ikke, selv om forfatteren selv har sagt at boken delvis er basert på egne erfaringer med nettopp denne typen menigheter. Hun er ihvertfall representativ for krefter som kan manipulere og forgifte unge og søkende sinn.

Spranget er i likhet med Slipp hold en velskrevet og fengende ungdomsroman. I Slipp hold er det et nytt miljø som blir symbolet på frigjøring for hovedpersonen, mens her frigjør hun seg fra et kontrollerende miljø. Begge bøkene handler likevel om å tørre å stå for egne valg selv om det kan bety at de som står deg nær blir støtt.

Les mer om Spranget på forfatterens blogg.